Sunnmøringer bak framføring av nytt og stort verk under medaljeutdelingen til professor Stephen Hawking på Starmus Festival i Trondheim i neste uke
– Det blir musikk av slikt, sier komponist Bertil Palmar Johansen, opprinnelig fra Brattvåg.
Sammen med hjerneforsker og nobelprisvinner May-Britt Moser er han igjen aktuell – nå med verket «Into Whiteness» som for første gang blir framført på den prestisjetunge Starmus festivalen i Trondheim. (Se faktaboks).
Johansen er for øvrig årets festivalkomponist på Fjord Cadenza i august.
Orkesteret spiller celledød
I vinter var han med på et grensesprengende prosjekt sammen med May-Britt Moser, TrondheimSolistene og NTNU. Verket «Lost Memory» ble framført i en kollasj av foredrag, animasjon, lyd og bilde og hadde urframførelse på et symposium for nevroforskere på Cuba.
– Det er første gang i verden at du hører et orkester spille celledød, sa Johansen da.
– Musikken til Bertil er helt fantastisk! Han er så flink, lager nydelig musikk, sier May-Britt Moser.
Så tårene triller
Verket hadde blant annet elementer med opptak fra Johansens egen bestemor, Helga Austnes fra Haramsøy, som 58 år etter sin død – spiller på trøorgel fra Vestre orgelfabrikk, (som var fabrikken til faren til Edvard Moser, Eduard Paul Moser), mens hun synger «Lenge jeg vandret». Og det så tårene triller på dagens publikum.
Nå er dette verket utviklet videre. Ny musikk er komponert og lagt til. En tredje sunnmøring, Torunn Sævik, opprinnelig fra Eggesbønes, skal synge. Hun er til daglig med i Trondheim Voices som er et improviserende vokalensemble.
Improvisasjon
Verket som skal framføres heter «Into Whiteness». Tema for forestillingen er normalhjernen og hva som skjer når hjernecellene dør.
– En del handler om hvilke celler som er med på å fylle alle rommene i «minnepalasset» i hjernen. Hvilke typer celler som danner stedsansen, objektcellene som må huske objekt, andre celler som må huske ansikt, noen hjerneceller husker lukter osv. Og hva som skjer når cellene dør. Da blir rommene tomme, forteller Moser.
– I den nye versjonen leker vi oss litt mer. Det kan være jeg kommer til å improvisere under framføringen tirsdag, slik jazzmusikere improviserer.
Ved de minste vink spiller musikerne for eksempel popkornlåter, som illustrerer hvordan det høres ut når mus og rotter springer med elektroder koblet til hjernen og aktiverer hukommelsesceller.
– Kan bli en stor sak
Moser har også med litt om siste nytt fra celleforskningen.
– Så nytt at det ikke er publisert ennå, smiler hun.
Innbakt i framføringen ligger også grensesprengende resultater fra materialet til en fjerde sunnmøring, Øyvind Arne Høydal, fra Volda. Høydal er forsker ved Kavli Instituttet i Trondheim der May-Britt Moser er sjef.
– Han har jobbet dag og natt med dette. Artikkelen med resultatene blir sendt inn over sommeren. Materialet har sjansen til å bli en ordentlig stor sak. Det er veldig spennende.
Fikk låne øre til ei celle
– Vi fikk låne opptak fra aktiviteten vi hadde målt hos ei hippocampus-celle mens dyret gikk rundt i boksen for å lete etter godteri. Vi har små sensorer nær nervecella og forsterker signalet opp 10.000 ganger – da kan vi lytte til de små elektriske signalene som nervecelle sender fra seg
Ofte vil cella dø når den får elektrode på. Dette gjelder kun for en spesiell teknikk vi har i laben som vi bruker svært sjelden, men Høydal gjorde et slikt eksperiment og cella døde. Slik fikk Bertil adgang til lyden av ei celle som dør og gjorde musikk ut av det, sier Moser.
– Prosjektet er et «work in progress» som forhåpentligvis aldri vil finne sin endelige form. May-Britt Mosers forskning beveger seg raskt framover og orkester, filmskaper og komponist følger entusiastisk med på reisen, sier Bertil Palmar Johansen.
– Min rolle som medpassasjer på denne art/science-reisen har vært inspirerende. Fra Khroma og Nobelprisfest, til Chicago og de første signaltranskripsjonene i My Running Rat – med rytmen i fokus – har det vært en gradvis utvikling gjennom «Lost Memory» og fram til «Into Whiteness».
Nye parametere fra hjerne- signalene trekkes inn og flere musikalske byggeklosser som melodi og klang trer lenger fram i lydbildet, sier Bertil Palmar Johansen.
