PÅSKEKRIM: Fatale ringer

TABBE

Fatale ringer: Del 2 Telefon fra Murmansk

Arne Johansens avhør av yngstemann Petter Storholm begynte mindre bra. Det var om å gjøre for Hanken at avhørene fant sted samtidig og overraskende, dette for å hindre at det ble avtalt ting som politiet ikke visste noe om. Men tidspunktet passet Petter dårlig.

Johansen måtte gjøre seg myndig og true med å hente ham inn til avhør med makt før han ga seg.

– Dette kan koste meg dyrt, begynte han sint da han satt foran Johansens skrivebord.

– Jeg skulle hente en viktig kunde på flyplassen. Jeg kan umulig fortelle ham at jeg ble halt inn til politiavhør, jeg må finne på en annen unnskyldning. Det blir ikke lett. Ikke noe kunne være viktigere enn denne kunden.

– Du driver ikke noe enmannsfirma, parerte Johansen. – Du har mange dyktige folk du kan sende i ditt sted. Dette er noe du finner på for

å få politiet til å stå med luen i hånden og vente på at det skal passe deg å snakke med dem. Det oppnår du ikke. Det er ikke slik vi arbeider.

– Dere tror dere er Gestapo, snerret Petter.

– Dere tror folk skal være redde for dere. Har du glemt hvem det er som betaler lønnen din?

– Vel, det er i hvert fall ikke du, repliserte Johansen sint.

– Jeg snakket med ligningskontoret. Du er nullant.

– Ligning er ikke alt, fortsatte Petter like iskaldt.

– Tenk på momsen, bensinavgiftene, alkoholprisene. . . Omtrent alt vi tjener går til skatt og avgifter. Hver av oss må holde liv i to statsansatte

drittsekker som ikke gjør annet enn å sparke ben for folk som prøver å holde hjulene i gang her i landet.

– Kaller du meg drittsekk? ropte Johansen sint.

– Jeg brukte ordet generelt, sa Petter kjølig.

– Den som vil, kan ta det til seg.

– Vel, la oss komme til saken, sa Johansen og tvang seg til å være rolig.

– Jeg må vite hva du har tilbragt påsken med.

– Hvorfor? spurte Petter.

– Fordi vi etterforsker noe hvor du kan være en part, forklarte Johansen.

– Du har rett til å nekte å svare, og du har rett til å ha advokat til stede. Begge deler vil imidlertid bli oppfattet negativt. Har du ingenting å skjule, tjener du på åpne svar.

– OK, sa Petter spakere.

– Det er ikke noe hemmelig med vår påske. Jeg fordrar ikke snø. Min kone er besatt av hus og hjem. Hun er en hønemor. Vår påske består av malingsbokser og symaskiner. Oppussing og gardiner. I år var det kjøkkenet. Hun hadde fått tak i et sånt blad hvor de hadde mikrobølgeovner

innbygget i veggene. Peis og TV. Eget kjølerom i stedet for kjøleskap. Det var en svær jobb.

– Og du er en sånn hendig mann i huset, takler snekring og rørleggerarbeid sammen med det elektriske?

Petter skjønte hva Johansen fisket etter. Påsken er ikke en tid da man får håndverkere uten videre. Han nikket.

– Det meste, sa han og slo ut med en hånd. Han visste ingen ting om hva det står i boken om politiets avhørsmetoder. Hvordan hans øyebevegelser avslørte at han skrønte.

– Så du har vært hjemme hele påsken?

Petter nikket.

– Så godt som. Vi prøvde å forutse hva vi kom til å trenge. Det skar seg selvfølgelig. Det ble noen ærender til venner for å låne ting.

Lørdagen til Moa for å handle, men det var ingen byggeforretninger åpne. Noe står faktisk uferdig til idag. Nå kan vi få det som mangler.

– Du bor i Hatlane, ikke sant? Hva er det lengste utover du beveget deg i påsken Johansen prøvde å få spørsmålet til å lyde tilfeldig, men

skjønte at han hadde formet det klønete. Petter rynket brynene og så skarpt på ham.

– Si meg, hva handler dette avhøret egentlig om, er det noe med bilen min? Johansen ristet fort på hodet.

– Nei, slett ikke. Det handler om deg. For å spørre på en annen måte: Krysset du Hellebroa i løpet av påsken? Petter snøftet avvisende.

– Langt ifra, men er dét blitt forbudt nå da?

– Har du båt?

– Ja, en finsk turseiler. 36 fot.

– Gummibåt som jolle? Petter ristet på hodet.

– Nei, fordrar ikke å ha noe på slep. Vi har kapslet redningsflåte. Tar liten plass. Trekk i snoren så eksploderer den og blir til en båt.

Johansen slo plutselig over til det andre temaet:

– Ditt firma står overfor et krav om arveoppgjør fra en hittil ukjent slektning. Hva slags standpunkt tar du til det? Petter lo kort og avvisende,

nesten hånlig.

– Tøv, konstaterte han.

– Man kan ikke komme 80 år etterpå med noe sånt. Det har samme foreldelsesfrist som andre krav. Og så denne Finn Ruud . . . Han er

jo en kjent skurk. Jeg viste ham døren.

– Han har faktisk gyldig advokatbevilgning og er medlem av advokatforeningen, påpekte Johansen.

– Å kalle ham skurk er litt for enkelt. Petter satte seg frem. Nå var han engasjert.

Han brukte hendene til å understreke det han sa.

– Fyren har på en eller annen måte oppdaget at min far fikk dobbel arv fordi hans bror forsvant i Russland. Så prøver han å konstruere

en røverhistorie hvoretter den broren plutselig kommer tilbake i form av et barnebarn. Og så tror han at han skal få meg til å utbetale

et kjempebeløp bare basert på en løs påstand om at et slikt menneske finnes?

Johansen tok seg tid til å tenke. Det så ut som om Petter ikke koblet avisreportasjene om den døde kvinnen til identiteten Katerina Orlikova. Og det var det da heller ikke noen grunn til at han skulle. Det hadde ikke stått i avisen hvem den døde var. Han satte inn sitt tredje overraskelsesangrep:

– Ingvald Skotet, sa han sakte.

– Kontorsjef i firmaet ditt. Har du noe å fortelle om ham?

Igjen et klønete spørsmål, konstaterte han ergerlig. Petters øyne ble runde.

– Ingvald? Johansen nikket. Petter trakk på skuldrene.

– Han er en kontormaskin. Pålitelig, presis. Gjør sjelden feil. Ikke noe karisma, selvfølgelig. Han er en grå huskatt. Typen som sitter ved pulten sin til han får gullklokke. Det er ikke noe å fortelle om ham. Johansen måtte holde hånden for munnen for å skjule et glis. Han tvang seg til å anlegge pokerfjes.

– Hvis advokat Ruud faktisk vant frem med sine påstander, spurte han, ville hele familien Storholm måtte ut med betydelige andeler av

sin rikdom. Faktisk ville den nye arvingen ende opp med like mye på én hånd som dere tre søsken får til sammen. Altså et betydelig tap for dere, men er det andre som også ville tape? Petter tenkte litt.

– Selvfølgelig. Bedrifter på den størrelsen det her er snakk om er ikke enmannsshow med regnskapet i baklommen. Tapere ville være ektefeller, barn, ansatte og underleverandører, for å nevne noen. En skikkelig analyse ville sikkert ende med en liste på noen hundre. Men, som jeg sa, det er bare tøv. Ikke noe å bry seg om. Johansen lente seg tilbake, tilsynelatende trett.

– OK, du kan vente i vakten, sa han resignert. Utskriften av avhøret kommer i løpet av en halv time. Du underskriver det, så kan du gå.

– Hva faen handlet dette egentlig om? eksploderte Petter.

Her stiller du noen meningsløse og usammenhengende spørsmål som du påstår er så viktige at det ødelegger hele formiddagen for meg, og så vil du på toppen av det hele ha meg til å undertegne det, uten at jeg vet hva det går ut på?

– Hvis du har snakket sant, kan du ikke ha noe problem med å undertegne, sa Johansen, fortsatt trett.

– Har du løyet, bør du snarest skaffe deg en advokat. Telefonen står der. Jeg kan uansett holde deg i varetekt i 24 timer om du nekter

å signere. Etterpå det, kan du fremstilles for ytterligere varetekt. Forakt for retten, heter det, om du nekter å undertegne din forklaring.

Det var lunsjtid. De møttes i kantinen. Hanken satt alene ved et bord og snart kom Pirke. Like etter også Arne Johansen.

– Vi har alle utskriftene av avhørene, begynte Hanken. Nå tar vi det grundig. Vi bytter dem rundt, og så kryssjekker vi dem. Han ga sin utskrift til Pirke. Hun ga sin til Johansen og Hanken fikk hans.

– Bruk resten av dagen, bestemte Hanken. Koordineringsmøte i morgen tidlig. Er det noe som ikke stemmer, så må vi få det frem da.

– Vi har ikke avhørt Ingvald Skotet, påpekte Pirke. Han er sentral. Hvorfor gjør vi ikke det?

– Fordi vi ikke vil trekke oppmerksomhet til ham, forklarte Hanken. De tre hovedmistenkte tror at de har å gjøre med denne dubiøse

advokat Ruud. Bare Geir har koblet liket i akvariet til den påståtte arvingen, men det kan være på grunn av en forsnakkelse fra min side.

Du får se på det, sa han til Pirke, det står ordrett der, i mitt avhør. Visste han det på forhånd? Johansen ble betenkt.

– Kanskje har jeg gjort en tabbe, sa han sakte. Jeg spurte Petter om han hadde noe å fortelle om Ingvald Skotet. Han hadde ikke det, men hvis du ikke ville trekke oppmerksomhet til ham.

. .

– Nei, pokker! utbrøt Hanken. Altså, hvis vi skal gå ut fra at Katerina ble tatt av dage fordi hun truet Storholm-familien økonomisk, er det livsfarlig for Skotet om de blir klar over at han er hennes ektemann og på grunn av ektepakten inntrer i hennes rettigheter. Vi bør vel flytte ham til et hemmelig sted og sette ham under politibeskyttelse. Arne Johansen rødmet av ergrelse. Dette var en megatabbe. De vet neppe om ekteskapet... mumlet han.

Han ble reddet av det kom en dame med en ny faks til Hanken. En mer utførlig obduksjonsrapport, men fortsatt ikke den endelige.

– Fortsatt ikke noen dødsårsak, mumlet Hanken misfornøyd mens han leste. Ingen gift. Siste måltid var en normal middag. Kjøtt, poteter,

erter. Ingen alkohol, ikke noe overgrep.

– Så hun ble drept om kvelden? spurte Pirke. Hanken nikket stumt mens han leste videre. Mikrofibere fra klær på huden flere steder.

Hofter, skuldre, albuer . . .

– Klærne klebet fast og revet av? sa Johansen med en rynke mellom øynene. Det var merkelig.

– Det kan være det som forteller om dødsårsaken, sa Hanken plutselig, som om han fikk en visjon. Hva er det vi har i denne saken som

kan drepe uten spor og som kan få klærne til å klebe seg til kroppen? De så stumt på ham. Ingen sa noe. De kjente ham godt nok til å vite at nå hadde han kommet på noe avgjørende.

– Et fryseri, fortsatte Hanken med vekt. Storholmbedriftene har fryserier over alt. Påsken er lang. Et menneske i vanlige klær innelåst

i et fryseri ville ikke ha en sjanse. Johansen ble klar over at han satt med åpen munn. Han lukket den bevisst.

– Og så er klærne fastfrosset og hun må i sjø for å bli opptint så dødsårsaken blir skjult . . . fremkastet Pirke. Hanken så bistert frem for

seg.

– Ta et nytt avhør av Petter, sa han til Johansen. Det nærmeste fryseriet er det i Steinvågsundet. Få rede på hvordan rutinene er med nøkler og adgang til anleggene. Hvem kunne komme inn på fryseriet i påsken?

Johansen nikket og reiste seg.

– Jeg tar det med det samme. Etter en halv time ringte han tilbake.

– Jeg snakket med Petter og ble vist rundt på anlegget, begynte han.

– Javel? sa Hanken utålmodig.

– De har mye uregelmessig arbeidstid, fortsatte Johansen. To mann må ut midt på natten for å ta mot en fiskelast, denslags. Derfor har alle fast ansatte hovednøkkel til alt annet enn administrasjonskontorene. Omtrent femti personer kunne ha kommet inn på fryseriet når som helst.

En uniformert konstabel kom inn med en liten plastpose. Et nytt funn. Hanken holdt hånden over mikrofonen og så opp. Fra havtanken?

spurte han lavt.

Konstabelen nikket tilfreds. Ja, der er visittkortet. Hanken avsluttet telefonsamtalen med å be Johansen komme tilbake til kammeret.

Så kikket han i funn-posen. Det var akkurat hva han trengte. Han visste allerede hvem som var morderen, men her kom beviset. Neste morgen kjørte han gjennom etteranalysen av avhørene før han gikk inn på løsningen av saken.

– Jeg visste allerede i går at Petter løy om den oppussingen, forklarte Johansen. Ikke bare så jeg det i blikket hans, men han satt der med

perfekte, rene hender og negler og fortalte at han hadde murt peis og lagt fliser og alt mulig slikt. Det var løgn. Hanken nikket.

– Ja, men han løy for å skjule noe annet. Vi har snakket med naboene. Han hadde huset fullt av håndverkere som jobbet svart i påsken. Det var det han ville skjule.

– Og Geir løy, sa Pirke som hadde analysert Hankens rapport.

– Han sa han var i London, og reisebyrået bekreftet billettene. Det stemte, men jeg ble mistenksom da det ikke var bestilt noe hotell i samme slengen. Derfor sjekket jeg mobilutskriftene hans. Han hadde jo ringt til kona på Geilo hver kveld. Alle de samtalene kom fra Ibiza. Han bare kjøpte nye billetter i London for å skjule for kona at han herjet med jenter på Ibiza. Han ringte derfra og sa at han var i London.

– Vel, det gjør ham ikke til morder, sa Hanken med et svakt flir, tvert imot, det gir ham alibi.

– Og Inger snakket sant? spurte Pirke. Hanken nikket. Ser sånn ut.

– Men vi har en annen merkelig omstendighet, påpekte Johansen. Ingvald Skotet kjente Katerina. Han var til og med gift med henne.

Hvorfor sto han så ikke frem da vi gikk ut med bildet i avisen?

– Antagelig på grunn av Katerinas krav om arv, gjettet Hanken. Den dagen det gikk opp for Storholm-familien at det i virkeligheten var Skotet som sto bak, ville det bli et storstilt spetakkel. De ville se det som et forræderi. Han ville utsette den situasjonen, og han hadde ingen anelse om at vi kjente til annonsen i den russiske avisen eller til det meget diskrete giftermålet her i huset. Han trodde ikke det var noe som forbant henne med ham, så han sendte advokat Ruud til mesteren for å sette oss på sporet av Katerinas bakgrunn. Vi skulle skaffe bevisene på at hun var Storholm-søskenenes nære slektning. Da først ville han stå frem som hennes mann.

– Men hvorfor først fjerne alt som kunne identifisere henne og deretter komme og fortelle oss hvem hun var?

undret Pirke.

– For å forvirre, skape to parter av en, sa Hanken kryptisk.