– Det betyr mye for meg å kunne bety noe for andre.
Marianne Ristesund er frivillig medhjelper på kveldstid på Frelsesarmeens varmestue i Giskegata i Ålesund. Og hun vet hva hun snakker om.
– Jeg har vært rusmisbruker sjøl, og vært på «andre sida» her på Varmestua. Derfor er det spesielt godt for meg å kunne gi noe tilbake til de som har gitt meg så mye, sier hun.
Ristesund var passert 50 år da hun prøvde narkotika for første gang. Etter avrusning og behandling har hun de siste årene vært rusfri, og funnet et anker som frivillig på Varmestua.
– Det er et kjempegodt miljø her, og for meg er det terapi å få være med å hjelpe andre, sier Ristesund.
Hun har også funnet noen av sine beste venner på Varmestua.
– Og spesielt ei dame på 92 år. Vi fyker rundt over alt, og folk kaller oss bare Knoll og Tott. Vi holder hverandre unge, smiler hun.
Mange
Leder for Varmestua i Ålesund, Åse Berg Grønvik forteller om høy aktivitet.
– Det offisielle navnet er egentlig Ålesund slumstasjon, men det høres litt bedre ut med Varmestua, smiler hun.
Grønvik forteller om et høyt aktivitetsnivå.
– Vi har frokost- og middagsservering på alle hverdager, samt at vi har kveldsarrangement tirsdager og torsdager. Og på kvelden er det de frivillige som holder dørene åpne.
– Vi har alltid behov for flere frivillige. Jo flere det er, jo flere aktiviteter kan vi holde i gang, sier Grønvik.
I fjor var 4.037 personer innom Varmestua på dagtid, mens 1.621 var innom på kveldsarrangementene.
– Det er alle typer mennesker som kommer hit. Noen sliter med rus, noen er uføretrygdet, noen er innvandrere eller asylsøkere og noen er rett og slett hjemløse. Så har vi også noen «helt vanlige» mennesker som stikker innom oss for en kopp kaffe og en prat, sier Grønvik.
Den harde kjernen utgjør om lag ti brukere, og til middagene er de rundt 8–10 stykker samla rundt bordet.
Nytt perspektiv
Men aller mest folk drar sang- og musikk-kveldene på torsdager. Da er Laila Refsnes på plass som frivillig.
– Jeg kom hjem til Ålesund i 2013 for å pleie en aldrende mor. Hun døde senere det året, og jeg trengte noe å engasjere meg i, og da blei det Varmestua, forteller Refsnes.
Hennes første møte med Varmestua blei julaften 2013, og det har hun aldri angret på.
Hun stortrives med å være frivillige under musikk-kveldene på torsdager.
– Det var ei fantastisk stemning her på julaften, og jeg fikk lyst å være med mer. Nå er det fullt hus og to Hammond-orgel i sving torsdagene, og det synges av full hals, sier Refsnes.
Hun er ikke i tvil om at Varmestua har gjort henne til et mer empatisk menneske.
– Jeg kom hit for å gi noe til andre, men jeg mener nå at jeg får mer tilbake enn jeg gir. Det jeg møter her er en åpenhet og en ærlighet som man ikke finner andre plasser, mener Refsnes.
Hun har også knyttet mange vennskap på Varmestua.
– Jeg ser på alle jeg møter her som venner, jeg, sier Refsnes.
Matlaging
Når Sunnmørsposten er innom er det matlaging og middagsservering som står på programmet. Som frivillig utskremt må Sunnmørspostens mann ta tak på kjøkkenet.
– Du kan steike torskerogn du, mener Britt Larsen, uten å vite at journalisten har torskerogn på den veldig korte lista av ting han ikke spiser.– Her gjør alle alt, så det er bare å sette i gang, ler Larsen.
Matvarene får de gratis hos Kiwi-butikker i distriktet.
– Noe kjøper vi jo sjøl, men brorparten får vi fra butikkene. Noe som gjør at vi kan holde matserveringen i gang her, sier Grønvik.Så blir det torskerogn, ertesuppe, kaffe og noe å bite i etter kaffen også.
– Det er veldig god mat her, men vi setter enda større pris på de ansatte og frivillige som steller i stand for oss, de er virkelig gode, sier en av brukerne, som ønsker å være anonym.Sjøl er han innom Varmestua minst en gang per dag.
– Her treffer jeg venner, får mat og en trygg havn, sier han.
– Jeg vil på det sterkeste anbefale det å være frivillige ved Varmestua. Alle har godt av å treffe mennesker som ikke har det like godt som en sjøl, det setter ting i perspektiv, mener Laila Refsnes.
