Vel, dette er et av spørsmålene regissør Peer Perez Øian og dramatiker Kristian Lykkeslet Strømskag har ønsket å stille med teaterstykket «Til Kongo».
– Dette er den første ordentlige premieren til Teatret Vårt etter at vi flyttet inn i Plassen. Premieren blir en del av Bjørnsonfestivalen, noe som viser at vi holder løftet vårt om samarbeid mellom de ulike kulturinstitusjonene tilknyttet Plassen, sier teatersjef Thomas Bjørnager.
Han er stolt over stykket som han mener utfordrer på flere plan.
– Å være eventyrer er noe det er lang tradisjon for i Norge. Men noen ganger kan eventyret bikke over, slik at helten blir til antihelt og guttedrømmen blir til mareritt.
Innestengt i trekasse
Om det er det som har skjedd med Joshua French og Tjostolf Moland gir ikke stykket svar på. Det stiller likevel spørsmålet.
Mandag var det pressevisning på stykket, som blant annet viste fram scenografien - en ganske enkel, men stor, trekasse som skuespillerne går inn og ut av.
– Boksen er en metafor og kan gi så mange assosiasjoner. Den kan ligne på en fraktkasse, den kan gi en følelse av innestengthet og den kan være en celle, forklarer regissør Øian.
Hva skjer? Sjekk kulturkalenderen på smp.no
Møtte kritikk
Med utgangspunkt i boksen er stykket lagt opp som en filosoferende og problematiserende seanse der tre unge menn delvis samtaler og delvis trer inn i roller som French og Moland.
Allerede da stykket var på planleggingsstadiet møtte ideen om å bruke historien til French og Moland motbør.
Blant annet uttalte moren til Tjostolf Moland, Mathilde Moland, at hun ikke syntes sønnens situasjon burde være gjenstand for underholdning.
– Det er Mathilde Molands fulle rett å si det. Men vi tar ikke stilling til skyldspørsmål, og vi tror mange, kanskje også hun, vil se annerledes på stykket etter premieren, sier Øian.
– Det vi forsøker å gjøre er ikke å slå i bordet og konkludere, men å løfte fram kompleksiteten i saken, sier Strømskag.
Les flere kulturnyheter på smp.no
Vil åpne for diskusjon
Både regissøren og dramatikeren er selv unge menn som har valgt å lage en forestilling med tre unge menn i rollene. At stykket er preget av det legger de ikke skjul på.
– Alt teater spiller på en gjenkjennelsesfaktor, sier Strømskag, og Øien utfyller:
– Vi håper likevel hver enkelt blant publikum kan oppleve at stykket gir assosiasjoner til sitt eget liv. Målet er å skape en forestilling som kan åpne for diskusjon.
