PÅGRIPELSE - 5. og siste del
Samme ettermiddag troppet Furuset opp hos Hanken for å avlegge rapport. _ Sergei er sjekket ut, påsto han forbeholdsløst. Jeg har aldri sett en så uskyldig person.
– Pass på hva du sier nå, humret Hanken. De fleste du har sett i ditt liv er ganske uskyldige. Furuset ristet på hodet. Jaja, du skjønner hva jeg mener. Blant folk som dukker opp i en drapssak, er han den hittil mest uskyldige. Han snakket overbevisende om å finne Katerina og få henne til å skjønne at han mente alvor. Han brast i virkelig sår gråt da han fikk se bildet vårt. Jeg sa ikke at hun var død.
En etterforsker som hadde jobbet med støvelavtrykket banket på Hankens dør og kom inn. Han plasserte et par støvler midt på Hankens bord.
– Der er de, proklamerte han stolt. Hvor fant du dem? spurte Hanken fort.
– Vi fant først at de var på utsalg på Stormoa, forklarte mannen. De hadde en stor kasse av dem midt på gulvet. Personalet fikk se bilder av alle involverte. De gjenkjente både Inger Storholm og Ingvald Skotet, men kunne ikke huske hva de hadde kjøpt. Det var ingen direkte link til disse støvlene. Senere var jeg i området rundt huset til Petter for å sjekke dette med oppussingen han skulle ha gjort i påsken. Det var mens han var til avhør her.
– Jeg spurte hvor du fant dem, avbrøt Hanken irritert.
– I kjellernedgangen hos Petter, forklarte mannen fort. Det var en overbygd kjellerdør hvor ting kunne stå under tak. Der sto støvlene rett utenfor døren. Jeg har sett så mye på det mønsteret at jeg kjente dem straks. Jeg tok dem med.
Hanken vinket mannen irritert vekk. Han trengte ikke dette nå. Det var bare nok en forvirrende faktor som måtte forklares. Han brukte intercomen og kalte til seg Pirke og Johansen.
– Vi er klare til å gå til pågripelse, sa han med vekt mens han betraktet dem granskende.
– Av Petter? spurte Johansen raskt.
Hanken ristet umerkelig på hodet. Tenk dere om. Det er en helt avgjørende omstendighet ved dette som entydig peker mot én person.
– Hva da? spurte Pirke. Nå var det hun som var irritert.
– At liket ble funnet i akvariet, påsto Hanken.
Johansen trakk på skuldrene. Det var vel bare en gimmick for å forvirre bildet.
– Slett ikke, fastslo Hanken. Det har sin meget gode grunn. I denne saken har vi mange som tjente på at Katerina døde, men felles for dem alle er at hun også med fordel kunne forsvinne. Altså kunne hun vært dumpet i åpen sjø. Bare en person måtte sikre seg at hun ble opptint i sjø, men samtidig også ha garanti at hun ble funnet.
– Hvorfor? spurte Pirke igjen.
– Fordi at hvis en person blir borte, går det ti år før vedkommende blir erklært juridisk død. Hennes bo ville altså bli stående uoppgjort i ti år. Ingvald Skotet ville ikke vente på det. Han var gift med henne og hadde arverett fra det tidspunkt hun ble erklært død. Om så hele byen var mistenkt, var det bare ektemannen som var interessert i at hun ble funnet.
De ble stille. Resonnementet var utvilsomt riktig, men kunne Ingvald Skotet være så kynisk? Hva med støvlene? spurte Johansen med en gest mot dem.
– Del av et blindspor, påsto Hanken. Han kjørte liket i bil fra fryseriet til Atlanterhavsparken, men så hadde han med støvlene for å lage spor som kunne tyde på at liket var båret opp fra en båt. Petter har båt, det visste han. Etterpå satte han støvlene utenfor kjellerdøren hjemme hos Petter.
– Vel, sa Pirke med et resignert skuldertrekk, det er jo en smart teori, men beviser . . . Hanken smilte. Han ristet ut funnet fra den lille plastpos¬en. En glatt gullring, blank og ny. Han holdt den opp og leste graveringen innvendig. Katerina _ evig din. 15. mars 2002. Han lot øynene gå fra den ene til den andre. De satt trollbundet.
– Fingre krymper når de blir kalde, fortsatte han. Ringen gled av da han dumpet liket i havtanken. Den blir ikke lett å bortforkla¬re.
– Så da går vi til pågripelse straks? spurte Johansen og reiste seg. Nei, slapp av, sa Hanken irettesettende. Det skal være en skikkelig koordinert aksjon. Vi pågriper ham ja, men vi skal også være klar med ransakingsordre for bopel og bil, dessuten hele fryseriet. Han bor i et rekkehus på Fjelltun, såvidt jeg vet. Der bodde vel også Katerina hos ham. Vi må sikre søppelkassene og alt annet. Det kan bli mange flere beviser enn denne ringen. Husk, vi har ikke funnet klærne han rev av henne.
– Og ingen smykker, og heller ikke paret til den ringen der, sa Pirke. La oss håpe at Skotet har følt seg så trygg at han ikke har utslettet alle spor ennå. Hanken nikket. Greit, fastslo han med et lettelsens sukk. Vi klarte denne saken uten Kripos. Nå samler dere de teamene vi trenger, med de nødvendige bilene. I mellomtiden skal jeg besørge papirarbeidet, arrestordre og ransakingstillatelse og det der. Vi møtes i garasjen klokken tolv. Da pågriper vi ham på jobb samtidig som ransakingsteamene omringer huset på Fjelltun og tar kontroll på fryseriet.
– Men motivet, sa Pirke med en rynke i pannen. Han var jo gift med henne, jeg skjønner ikke . . . Grådighet, sa Hanken. En stor formue fører til mer grådighet. Han ville ha hennes del også.
– Si meg, sa plutselig Johansen idet han våknet fra en dyp tenkepause, her er det en temmelig vag forbindelse mellom selve forbrytelsen og utbyttet morderen får av den. Sett at Skotet vedgår å ha stengt Katerina inne på fryseriet, men ikke noe mer, hva da? Får han beholde halvparten av alle bedriftene? Hanken nikket. Selvfølgelig kan han komplisere saken og gjøre det nødvendig for oss å kunne bevise hvert ledd i den logiske kjeden som førte frem til at han skulle overta halvparten i alle de bedriftene som i mange år hadde holdt ham på en luselønn og omtalte ham som en huskatt.
– Han kunne si at det var en forglemmelse, fremkastet Fru Pirke. Han var ikke klar over at Katerina var inne i fryseriet da han låste døren.
– Eller han kan si det var på grunn av sjalusi, mente Johansen. Finne på en forklaring som gjør at arven holdes utenfor saken. Hanken ristet på hodet. For noen år siden kunne det kanskje ha gått slik, men nå har vi en grunnleggende regel i norsk rettspleie som i alle fall vil frata ham enhver arv fra familien Storholm, og det er at forbrytelse ikke skal lønne seg.
– Men det er en ting jeg ikke skjønner her, sa Fru Pirke med en rynke i pannen. Jeg var en gang på omvisning i et sånt fryseri. Der var håndtaket på innsiden av døren en svær spak med en mekanisme som kunne bryte opp døren med stor kraft. De fortalte at det var for det tilfelle at døren frøs fast. Så hvordan kunne han stenge henne inne? Hanken nikket. Riktig. Det finnes ikke noe på den låsmekanismen som kan brukes til å låse noen inne. Dette skal jo også godkjennes av Arbeidstilsynet. De ville aldri ha godtatt noen lås, hverken hengelås eller noe annet. Såklart må man kunne komme seg ut. Derfor har jeg sett på hva som ville være en måte å få sperret døren på.
– Og det var? spurte Fru Pirke. En planke som var like lang som korridoren er bred, sa Hanken dystert. Den er ikke der nå, men den dagen lå den langs veggen like ved den døren. Den er en av grunnene til avsperringe¬ne og granskningene vi nå skal gjøre både på fryseriet og på bopel. Vi skal finne planken, ett eller annet sted på fryseri-området, vi skal finne sagspon i korridoren, og hjemme hos ham skal vi finne bukser med sagspon i oppbrettene. DNA-analyser vil bevise at alt kommer fra samme planke.
– Han behøver ikke å ha saget den av i korridoren, innvendte Johansen. Hanken trakk på skuldrene. Det var ikke det jeg mente. En nylig avsaget planke vil miste noen sagspon når du bruker den til å kile i mellom en dør og veggen på motsatt side av korridoren. Vi trenger bare ett sånt korn.
– Og planken vi leter etter vil være gammel og svart, men ha en lys ende hvor den nylig ble avsaget, sa Johansen fornøyd. Den finner vi. Fru Pirke gliste. Jeg skulle nesten ønske det var sånn som i Amerika, sa hun skadefro. Tenk om vi kunne la ham ro seg langt ut med forklaringer om at han ikke visste at hun var der inne, og så etterpå legger vi frem plankebeviset helt overraskende. Du ville stå der som Perry Mason.
Hanken knegget. Artig, ja, men sånn funker ikke norsk rettsvesen, og det vet du. Alle parter skal kjenne alle fakta før saken kommer opp. Dukker det likevel opp overraskelser, vil det fort føre til at rettsforhandlingene blir suspendert og at saken blir sendt tilbake til påtalemyndigheten. Ingen vil det, det koster både tid og penger.
– Jeg blir ikke ferdig med tanken på hvordan hun må ha hatt det, klaget Fru Pirke, når hun oppdaget at hun var innestengt. Det må ha vært forferdelig. Hun må ha tenkt, hun må ha skjønt . . . Hanken nikket igjen. Det også, påpekte han, vil bli et viktig spor å følge nå for å få saken komplett. Det blir neppe noen kamp om den jobben, men vi må gjennomgå hele fryselageret med lupe. Hun kan ha etterlatt seg en beskjed eller noe hun mente kunne være et spor.
Det skulle vise seg at Hanken fikk mer rett enn han trodde. To dager senere fant de morderens navn. Ikke ripet inn i en død fisk, slik de hadde ventet, men gravert i gull. Ringen hang på en spiker på en søyle bakerst i lageret, skjult bak en lasteseddel. På den måten fikk Katerina fortalt ikke bare om drapsmåten, at hun hadde vært der, men også at hun hadde tatt av seg ringen. Etter omstendighetene, en handling med dyp symbolikk i tillegg til at drapsmannens navn sto på den.
Pirke var lite fornøyd med det som de alle så som en full oppklaring.
– Se nå her, sa hun fortørnet, Katerina blir i lengre tid oppvartet av Sergei, som vi finner er en sympatisk og skikkelig fyr, men hun er kjølig og avvisende. Mange jenter ville ha falt for Sergei nokså raskt, men ikke hun. Så kommer hun hit og gifter seg med Ingvald Skotet etter få dager. Det henger ikke på greip.
– Riktig, samtykket Hanken. Det har også jeg tenkt på. Det må ha den forklaring at Skotet, eventuelt sammen med advokat Ruud, har innbilt henne at hun ikke kunne nå frem i en sånn arvesak uten at hun var norsk statsborger. Det ville hun bli i samme øyeblikk som hun giftet seg med ham. Med andre ord, han forlangte halvparten av hennes arv. Hun ble bare svimmel av beløpene det var snakk om. Hun godtok det. Det ekteskapet handlet ikke om sengehygge, men om penger. Det visste hun, men slik det gikk, ville hun at også vi skulle vite det. At hun kom på at gullringen på spikeren ville forklare alt, viser at hun var en meget intelligent dame, selv når situasjonen ble desperat.
