PÅSKEKRIM: Fatale ringer

UVENTET KOMPLIKASJON

Fatale ringer: Del 2 Telefon fra Murmansk

Selv om Hanken følte seg sikker på hva som hadde skjedd, og hvem morderen var, sto det mye igjen å gjøre. Man kunne ikke bare pågripe vedkommende og håpe på en tilståelse. Politiet hadde jo to viktige indisier, det var så, men man manglet en gjennomgående kjede av faktiske bevis som kunne underbygge Hankens teori om hva som egentlig hadde skjedd.

Akkurat da, mens Hanken prøvde å systematisere etterforskningsarbeidet for å skaffe frem de bevisene, ble hele operasjonen avsporet av en ny bombe. Det ble rapportert at det på Ålesunds utesteder sirkulerte en russer som spurte etter Katerina Orlikova. En russer som ikke kunne norsk, og som dertil var blakk og bommet både sigaretter og øl.

Politiet måtte rett og slett ut og lete. At mannen spurte etter den døde med fullt navn kunne man ikke trekke på skuldrene av. Det måtte man ha forklaringen på. Etter mye om og men, fant de ut at en av jentene bak bardisken på Keiser´n Pub husket russeren.

– Ganske ok fyr, forklarte hun. Høy, slank, 38 kanskje. Litt skjeggete, virket som han ikke hadde barbert seg på en uke. Bommet røyk med fingerspråk, han skjønte at ingen forsto ham. Men så hadde han flaks. Han fant en som kunne russisk.

– Og hvem var det? spurte Johansen. Piken ristet på hodet, men så kom hun på noe. Fast kunde, sa hun fort mens hun kom frem bak disken og gikk rundt hjørnet. Der var en vegg full av gylne, graverte navneskilt. Den såkalte sekserklubben. Her skal vi se, sa hun med en anelse av skadefryd. Hun pekte på et skilt. Det spørs om ikke det var ham. Johansen bøyde seg frem. ”Kjetil Moen”. Så han hadde altså drukket seks halvlitere og snakket russisk. Han sukket.

Det var først dagen etter at de fant Kjetil Moen. Småslurv gjorde politiets arbeid unødig vanskelig. Han hadde ikke meldt flytting fra Bergen, men bodde på hybel i Sorenskriver Bulls gate. Og der var også russeren.

Kjetil Moen var en mann i sin beste alder, fysisk sprek og åpenbart intelligent, men likevel arbeidsløs.

– Jeg tok inn Sergei fordi han er en grei kar som trenger hjelp, forklarte han da Johansen spurte. Traff ham på Keiser´n, men han hadde ikke noe sted å sove. Jeg har jo en ledig sofa.

– Hvor har du lært russisk? spurte Johansen.

– Forsvaret, sa Moen avslappet. Jeg var troppsjef i en såkalt fremskutt oppklaringstropp. Vi satt overskrevs på sånne firehjulsdrevne fjellgeiter og skulle være de første til å forklare fienden at vi hadde vunnet. Sjefen måtte kunne russisk, så jeg ble sendt på sånt høytrykkskurd. Vet hva som er forskjellen på brat doma og doma brat. Men så ble moldepresten sjef. Han mener vi skal vende det annet kinn til. Jeg ble arbeidsløs. Johansen nikket. Det var plausibelt nok.

– Og Sergei, hva gjør han her? spurte han.

- Leter etter en jente, sa Moen med et skuldertrekk. Noen år eldre enn ham, men han er likevel helt på felgen. Han skottet på russeren og sa fort noe til forklaring. Johansen så på Sergei. Det var en europeisk utseende mann som var velstelt og kledd bra i fritidsantrekk, og nå også barbert. Han prøvde å følge med, men forsto nok ikke mye.

– Og den jenten heter Katerina Orlikova? Moen nikket. Stemmer. Hun reiste plutselig hit. Sergei begriper ikke hvordan hun fikk råd til det, og satte alt inn på å komme seg etter.

– Hadde de et forhold? spurte Johansen forsiktig. Nei, Katerina holdt en kjølig avstand. De var begge i pengenød. Det var ikke noen lett situasjon. Han var stormforelsket, hun likegyldig. Så sa hun at hun skulle begynne et nytt liv i Ålesund i Norge, og ba ham finne seg en yngre jente.

– Og hvordan kom han seg til Ålesund, når han var blakk? Moen smilte. Er man desperat, så går tydeligvis alt.

Sergei var blakk fordi han hadde sluttet i jobben sin i frustrasjon. Han var underoffiser ombord i slagkysseren som senket ubåten ”Kursk” med et vådeskudd med en rakett. Han ble så forferdet over måten marineledelsen håndterte saken på, at han dimmet så fort han kunne. Alle ombord fikk beskjed om at det å sette ut rykter, som marineledelsen kalte det, ville medføre livsvarig tvangsarbeid.

– Det var ikke det jeg spurte om, påpekte Johansen tålmodig. Hvordan kom han hit?

– Han hadde penger til buss til grensen. Der haiket han. Det kom en tom norsk langtransport som hadde levert renseutstyr til Nikel. Sergei prøvde ikke å være lur. Han brukte de russiske grensevaktene som tolker og fortalte akkurat hva problemet var, helt ærlig. Han kan være ganske sjarmerende når han vil, og sjåføren falt for det. Han tok ham med. Etter hva han forteller, hadde sjåføren lært 300 russiske ord før Trondheim. Selv hadde Sergei lært bare ett norsk, og det er et ord som trailersjåfører roper når de når igjen tante grønn, som kjører rundt i fullt dagslys med fjernlys og håndvesken på taket. Når hun skal svinge, må hun ha på vinduspusserne, men av hensyn til håndvesken på taket må det hele foregå i et så moderat tempo…

- Joda, jeg vet alt om hvordan man ikke når Kielfergen og blir sittende igjen med 40 tonn råtten fisk, avbrøt Johansen. La oss komme videre. Er det noe som peker på at Sergei hadde funnet Karerina her i Ålesund? Moen ristet på hodet.

– Han leter forstsatt, og han prøver å lete systematisk. Han har skaffet seg et bykart og går over alt, etter hvilken tid på døgnet det er. Formiddag, kjøpesentra. Ettermiddag, kaféer. Kvelder, utesteder. Men hittil har det ikke gitt noe resultat, ingen kjenner henne.

– Har han bilde av henne? Moen nikket. Jada, ett hvor hun ser både forbauset og smigret ut. Han, som en slags paparazzi, sto utenfor inngangen til blokken hennes i timevis for å få det, etter hva han sier. Det var vel verdt det. Pen jente, selv om hun ikke er noen ungdom.

På samordningsmøtet samme kveld la Johansen dette foreløpige avhøret fram for Hanken og Fru Pirke. Anton Furuset kom også, rett fra Russland og noen dagers permisjon. Fru Pirke var lite fornøyd.

– Skal vi ta dette for det det ser ut som? spurte hun skeptisk. En forsmådd beiler som reiser 5000 kilometer uten penger? Hanken ristet sakte på hodet mens han falt i dype tanker. Så sukket han.

– Vi kan ikke se bort fra at det kan være noe mindre enn hele sannheten, for å si det pent. Kanskje fant han henne. Kanskje kuliminerte det i et sjalusidrap.

– Han så ikke ut som noen drapsmann, innskjøt Johansen. Han virket grei nok, men jeg snakket jo ikke direkte med ham. Moen snakket for ham.

– Forelskede menn som går ut av kontroll og dreper i affekt ser sjelden ut som drapsmenn, påpekte Hanken tørt. De var det ikke, de ble det da.

– Vi trenger et mer dyptgående avhør, mente Pirke. Hvor, for eksempel, traff Sergei Katerina første gang, og hva var bakgrunnen for at forelskelsen fikk utvikle seg? Dette er modne mennesker, de faller ikke pladask for en slags aha-opplevelse. De trenger tid. Hanken var enig.

Avhørene av Stormholmene røper at to av tre ikke snakker sant. De forsøker å dekke over både utroskap og svart arbeid. Petter og Geir Storholm avviser den mulige arvingens krav som tøv. Inger Storholm ta advokat Ruuds utspill med tilsynelatende stor ro. En DNA-test vil uansett påvise et eventuelt slektskap, sier hun. Politiets teori er at Katerina ble tatt av dage på grunn av arve-kravet, frosset i hjel på et av konsernets lagre i Ålesund. Etterforskningsleder Hanken har en klar formening om hvem gjerningsmannen er. Katerinas ferske ektemann Ingvald Skotet er fremdeles ikke avhørt. Han kan være i livsfare takket være en politiforsnakkelse. Ja, vi trenger litt fyllstoff for å se om hans fremstilling blir mer plausibel, eller om det går andre veien. Tror du at du kan godt nok russisk til å ta det på direkten, uten tolk? Han så på Furuset. Furuset knep munnen sammen og tenkte før han svarte. Jeg kan prøve. Jeg klarte meg jo noen dager i Murmansk uten å kjøre meg fast. Hanken nikket.

– Ta det i morgen tidlig. Hvis det er riktig at fyren er på leting hele dagen, må du være der før han går ut. Se det som like viktig å få sjekket Sergei ut, som å få ham involvert. Det kan bli ødeleggende for oss hvis en forsvarer for en annen tiltalt kan bruke Sergei til å skape tvil i saken, derfor må vi vite alt.

– Skal jeg innbringe ham hit? spurte Furuset. Hanken ristet fort på hodet. Nei, ta det der, på bopel. Folk opplever det som en belastning å bli tatt med hit. Særlig en utlending, vil jeg tro. Uten noen konkret mistanke gjør vi det så skånsomt som mulig.

Neste morgen oppsøkte Furuset hybelen i Sorenskriver Bulls gate klokken halv ti. Han var i sivil, men ungikk den sorte skinnjakken. Han visste hva det betød for en russer. Det ble en mørk blå vindjakke. Men han hadde tjenestebeviset klart i lommen. Moen åpnet. Han var søvnig, men fikk likevel runde øyne. Jøss, mer politi! utbrøt han.

Hvordan ser du at jeg er i politiet? smilte Furuset. Dere jobber jo selv med såkalte profiler, påpekte Moen. Det er ikke noe dere nødvendigvis er alene om.

– Neivel, lo Furuset. Jeg godtar den, men jeg må snakke en gang til med Sergei. Jeg kan noen ord russisk. Det kunne ikke han som var her i går. Sergei satt på sofaen og så på dem. Moen snudde seg og viste Furuset inn.

– God dag, sa Furuset på russisk. Får jeg kov å spørre deg om et par ting? Sergei trakk på skuldrene. Det kan du vel. Furuset satte seg på en ledig. Først, hvordan traff du første gang Katerina? Sergei ås lett perpleks ut. Sikkert lurte han på hvorfor han ble spurt om det.

– Jeg var i marinen, begynte han. Drittvær og naturligvis skulle de ha livbåtøvelse. Båten slagng i davitene og klasket i skutesiden. Jeg var uheldig og fikk armen i mellom. Havnet på sykehus. Der var Katerina sykepleier.

– Og så ble dere forelsket?

– Jeg trodde det. Hun var så snill og omsorgsfull. Svært vennlig. Jeg flørtet vilt og trodde det ble besvart, men det var bare hennes måte å være på, dessverre.

– Men hvorfor kom du da etter henne hit, når du vet at hun ikke er interessert? Sergei sukket og klødde seg i nakken.

– Jeg tenkte at da ser hun at jeg mener alvor. Kanskje gikk jeg for fort frem hjemme. Hun kan ha trodd jeg bare var ute etter det som jenter tror alle menn vil, hele tiden. Slik er det ikke, og hun vl skjønne det når hun ser meg her. Russeren tenkte seg om litt, så spurte han:

– Hvorfor kommer dere to ganger og spør meg om Katerina? Er det noe problem med henne? Furuset ble helt alvorlig. Han følte seg revet mellom to hensyn. Han burde holde Sergei i uvitenhet lengst mulig, for å få ham til å fortelle, men på den annen side; Sergeis sjokk og sorg når han fikk vite sannheten ville snu seg til raseri og intens motvilje som kunne bli like skadelig. Dessuten, Furuset trodde på Sergei og syntes synd på ham. Han tok frem bildet av Katerina og ga det til Sergei uten å besvare spørsmålet.

Sergei ble sittende som forstenet. Underleppen begynte å dirre ukontroller.

– Å nei! hikstet han. Så spratt tårene. Han stirret på politimannen med øynene fulle av dem. Furuset tok håndne hans. Jeg baklager det virkelig, sa han bløtt.

For seg selv tenkte Furuset på det faktum at hele Sunnmørspostens leserkrets hadde sett bilde uten å se noe uvanlig ved det. Sergei hadde ikke stusset et sekund, men så var han jo også den eneste som hadde sett henne i live. Furuset slappet av og tok seg tid. Han visste at straks Sergei var kommet over det første sjokket, ville han komme med en strøm av spørsmål. han tenkte igjennom hvor mye han kunne si. Da Sergei neste gang så opp, var han forberedet.

– Jeg kan ikke fortelle så mye, begynte han forsiktig. Vi etterforsker det som en kriminalsak. Katerina er funnet død under vann, men ikke druknet. Hun er ved et rettsmedisinsk institutt til obduksjon. Deretter må vi bestemme om hun skal sendes hjem for begravelse, eller om vi skal ta det her. Har hun pårørende… slektninger?

Sergei ristet på hodet. Hun nevnte aldri noen.

– Jeg vil ha kisten med hjem, fortsatte han etter noen sekunder. Her er det ingen som vil stelle hennes grav. Hjemme skal jeg gjøre det. Og jeg skal be for henne.