Nord for Sorteløksvatnet, på grensen mellom Sunnmøre og Romsdalen, ligger Storlien. I et skogkledd høydedrag holder en røver til. Der har han bygget et skur som sommerhus til seg selv. Ofte er han nede i bygdene og stjeler fra gårdene. Spesielt er han en slem gjest på seterstølene. En gang oppsøker han en av disse og voldtar seterjenta, før han skjærer over strupen hennes. Etterpå tar han for seg i melkeboden, forsyner seg med det han kan finne av matvarer, før han stryker tilbake til Storlien. På varme sommerdager kan man ofte se røveren sitte i solbakken og plukke utøy av seg, lappe de fillete klærne sine eller smøre støvlene med stjålet smør.
En bonde i området er hyppigere enn noen andre utsatt for plageånden. Han bor alene på gården, som ligger langt fra bygda, så kjeltringen er ikke redd for å ta seg dit verken natt eller dag.
Alexander Pedersen får beskjed om bonden som er så hardt plaget av en uforferdet ransmann, så han begir seg dit for å se hva som kan gjøres. Han gjør seg kjent med lokalitetene på gården, og slår seg så til ro for en tid – i påvente av en passende anledning til å gjøre det av med røveren.
Om nettene ligger Alexander på stabbursloftet. Det er nemlig stabburet som vanligvis blir gjestet av tyven.
Det går ikke mange netter før røveren kommer. Alt er rolig, og i ro og mak setter han i gang med å forsyne seg. Men snart hviner tampen med blyloddet gjennom rommet. Noen kraftige drag med den veldige redskapen gjør det av med ransmannen. Til stor glede for bygdefolket. Ikke minst for stølsjentene.
Fryktede og råsterke
I det gamle norske by- og bygdesamfunnet var stodderkongen en fryktet mann. Offisielt var tittelen bygdevekter, og han ble også kalt fantefut eller tyvetrekker. Hovedoppgaven til stodderkongen var å ta seg av eller jage fremmede forbipasserende, «tatere, splint og annet fantepakk» som de ble kalt den gang. Både enslige, fattige omstreifere og hele fantefølger ble møtt med hard hånd. Også når herjende ransmenn, voldtektsforbrytere og drapsmenn skulle spores opp, ble stodderkongen tilkalt. De ble satt til jobbene som lensmannen og fogden ikke selv våget å ta seg av. Til gjengjeld fikk stodderkongene lønn, et arbeid og en sosial posisjon de ellers ikke ville fått.
I over 350 år var ordningen med lokale stodderkonger vanlig rundt om i Norge. Helt ut på 1930-tallet fantes det slike offentlig ansatte fantefuter rundt om i norske bygder og byer.
Ordningen ble innført fra slutten av 1500-tallet, og skodderkongene ble helst valgt ut blant fattige omreisende. Dette delvis fordi vanlige folk nektet å ha med omstreifere og tiggere å gjøre – de «smittet» nemlig andre med sin uærlighet. Folk som selv hadde vært reisende, visste dessuten bedre hvordan andre omstreifere tenkte.
Stodderkongen bar som oftest ikke skytevåpen, men en oksepeis. En slags pisk eller et tau med et blylodd i enden, også kalt blytamp. Kongen kunne også ha en sylskarp sabel eller et slagvåpen. De bar gjerne en slags uniform eller et spesielt hodeplagg, som gjorde dem synlige på lang avstand. Stodderkongene ble ansatt av de lokale by- eller bygdestyrene. De foretrukne burde være råsterke, uredde og ikke gå av vegen for å havne i slagsmål. Kraftige karer med hissig temperament ble ansett som godt egnet til jobben. Om nødvendig kunne stodderkongen tilkalle ekstramannskaper for å få utført jobben.
Ofte besto den rett og slett i å spore opp og klubbe lovløse til døde med oksepeisen. Praksisen med at disse mennene ustraffet kunne ta livet av omstreifere, fortsatte langt inn på 1800-tallet. Etter hvert som lovverket, politivesenet og et mer humanistisk menneskesyn utviklet seg, forsvant gradvis de mest voldelige elementene i ordningen.
I første halvdel av 1700-tallet var det imidlertid fortsatt en utpreget brutalitet blant stodderkongene, som reflekterte forholdene i datidens samfunn. På denne tiden bodde det knapt en halv million mennesker i hele Norge. Med drøye avstander og dårlig kommunikasjon var det forholdsvis lett for omreisende å stikke seg bort fra lovens hånd.
På Sunnmøre fantes det imidlertid en svært så effektiv, utspekulert og hardhendt stodderkonge, som det fortsatt går sagn om.
Fantefølge på fjorden
På Ellingsøyfjorden har et fantefølge, bestående av flere personer av begge kjønn, slått seg ned. Om sommeren streifer de rundt på gårdene, der de tigger og stjeler. Om vinteren tærer de på byttet.
For innbyggerne langs fjorden blir byrden utålelig, og det sendes bud på Alexander. Han kommer, men det er ikke så greit å gi seg i kast med fantefølget, ettersom mennene alltid er bevæpnet med rifler. Han lurer lenge på følget, før han tar sin beslutning. Alexander drar hjem til Vemøya innerst i fjorden, og setter ut sin dårligste båt. Han finner fram noen bylter med filler, som han hiver om bord. Så ber han kona Kari ta med nisteskrinet og hunden, og bli med ham utover. Selv tar han en brennevinsdunk under armen, og de går i båten.
Alle som ser denne, lastet med fillebylter, en brennevinsdunk, hund og et ektepar kledd i filler, må, dersom de ikke kjenner personene, ta dem for å være fantefolk. Og det er akkurat det Alexander ønsker.
Det er tidlig på dag idet Alexander ror nordom Kalvøya. Der ser de fantebåten komme seilende innenfra, forbi Sperre.
Når båten er innenfor hørevidde, begynner Alexander og Kari å rope av alle krefter om hjelp. Alexander har tatt ut nyglen i båten, som nå er mer enn halvfull av vann.
Fanteselskapet legger seg inntil, og får de tilsynelatende nødlidende og alle deres eiendeler opp i sin egen båt. I sin glede over å være berget, åpner Alexander brennevinsdunken og lar fantene forsyne seg etter behag. De er glade i brennevin, og alle tar dype drag av dunken.
Snart er de fleste av dem alvorlig drukne. Seilet blir imidlertid heist igjen, og siden vinden er god, går det strykende fort. Alexsander gjør da følget oppmerksom på at det er atskillige farlige skjær utover fjorden. Han tilbyr derfor å ta roret, siden han er godt kjent. Og så skjer. For å inngi tillit, styrer han tett forbi et blindskjær. Det går nå strykende en stund, inntil Alexander plutselig roper; «Se forut!».
I samme øyeblikk gir han mannen som står ved draget et så veldig smekk med tampen sin, som Alexander alltid bærer under kofta, at mannen ikke rører seg mer. Seilet fallet forover, og med hjelp av Kari blir alle de øvrige fantene, som ligger beruset forut i båten, innsvøpt av seilet. Så begynner Alexander å bearbeide dem med tampen. Han holder på så lenge det er livstegn. Deretter kaster han hele følget over bord og ror så hjem til Vemøya med forrettet sak.
Etter denne affæren stiger Alexanders anseelse betydelig.
Alexander og Kari
I året 1698 kom mannen som kalte seg Alexander Person (Pedersen), til Skodje. Trolig var han av svensk ætt av reisende folk, og skal ha vært kjeleflikker. Han kom fra Molde og giftet han seg med Kari Olsdatter Koparvik, datter av en husmann. Sammen med sin Kari bodde Alexander de første årene i Skodje. Senere holdt de hus flere steder på Sunnmøre, blant annet i Ørskog, Borgund (Ålesund) og på Sula.
Alexander ble utnevnt til stodderkonge i 1706, med ansvar for hele Sunnmøre. Han gjorde seg raskt bemerket med sin iver etter å spore opp og utrydde tyver og ransmenn. Hvorfor akkurat han ble tildelt oppgaven, vites ikke. Han var nemlig ikke av de største slåsskjempene å se til. I Peder Fyllings nedtegnelser fra 1874 beskrives Alexander som «en Mand av middels Høide, før Legemsbygning, herdebred og saa karsrygget, at man nesten kunne kalde ham pukkelrygget». Han var sterk nok, men i sagnene om ham, beskrives han som spesielt kløktig i måten han sporet opp og kom tett innpå sine ofre på.
Drakta han som regel bar, var svarte knebukser, ei snøhvit sid kofte eller frakk og en bredbremmet hatt. Det effektive våpenet han oftest brukte, var oksepeisen – ei snor eller slags pisk, med et blylodd i enden. Med denne drepte han atskillige røvere. I løpet av sin karriere tok Alexander livet av minst et 20-tall mennesker, ifølge nedskrevne sagn.
Heller ikke kona Kari kan ha vært særlig skyggeredd. Hun var med ektemannen på flere av oppgjørene med røverne, og utsatte seg selv for livsfare, slik at Alexander skulle få tatt livet av dem.
Det er uklart hvordan Alexander og Kari ble sett på av sine sambygdinger og folket ellers på Sunnmøre. Generelt var det slik at folk flest hadde en slags frykt for skodderkongen, og holdt seg litt unna ham. Men Alexander ble utvilsomt svært ettertraktet og velsett når folk følte seg truet. De mange sagnene om ham, tyder på at Alexander var en høyt respektert utøver av lovens hardeste hånd.
Alexander og Kari fikk 12 barn sammen. Flere av dem døde i ung alder, i en tid da barnedødeligheten var skyhøg. Like fullt finnes det i dag mange etterkommere etter Alexander Pedersen, både på Sunnmøre og i Nordfjord.
Hvor lenge Alexander virket som stodderkonge vet man ikke. Det er imidlertid dokumentert at i 1726, mens familien bodde i Kråa på Sjøholt, ble utnevnelsen til stodderkonge stadfestet av amtmannen. Alexander døde cirka 67 år gammel, på Sula der han de siste årene bodde på Stadsneset sammen med familien. Det er uklart om han virket som stodderkonge helt fram til sin død, men det er ikke utenkelig. For to år senere ble eldstesønnen Ole utnevnt til farens etterfølger som stodderkonge på Sunnmøre.
Alexander ble gravlagt ved Borgund kyrkje en dag før jul i 1745. Ni år senere døde Kari, som også ble gravlagt ved Borgundkirka.
Kilder: «Folkesagn. Samlede av Peder Fylling», første utgave, (1874), Artikkelen «Stoddarkongen Alexander Pedersen» av Ole Øystein Nybø i Ørskog Historielag sitt årsskrift 2006, «Taterne - livskampen og eventyret» (2000) og «Taterne i norsk folketradisjon» (1999) av Thor Gotaas.
