– Kan vi ikke sitte her, da? Anne har så god kaffe, sier Solveig Fagermo og holder fast om ett av keramikkrusa til Anne Nøstdal. Naboen skynder seg inn for å sette på mer. Utestua er som to åpne armer. Ei stemme som sier: «Kom og sett deg ned. Ta ei ekstra pute i ryggen.».

God energi

Anne har mange ideer. Men hun er ikke i stand til å gjennomføre alle sjøl. Som det å bygge uterommet. Hun tegna og forklarte, mens den faste snekkeren, som forstår både huset og henne, fiksa resten.

– Det er kjekt å sitte ute når det regner, og høre på lyden av regndråper mot taket, syns Anne. Blir det kjølig er det bare å lukke igjen dørene. Kommer det flere på besøk, kan hun åpne opp. Det går fint an å samle et tosifra antall gjester. Eller bare nabo Solveig. Det hender. Ofte.

Da Solveig og ektemannen Christoffer så på det ledige nabohuset i fjor sommer, mante Anne fram positive besvergelser fra sidelinja. Men i grunnen kunne hun ha spart på pusten.

– Jeg tenkte: «Her er det», sier Solveig. Hun var solgt så fort hun så den frodige hagen og steig over dørstokken til huset. Som i alle fall er 114 år gammelt. Kanskje mer.

– Det er det beste impulskjøpet jeg har gjort i mitt liv, mener Solveig. Huset hadde slik en god energi. Romma så mange fine detaljer.

– Huset er ekte. Det prøver ikke å gjøre seg til, eller imponere noen.

Fjonge farger

Fra gateplan ser de ganske smålåtne ut, disse trehusa. Men de må ha noe ved seg. Et eller anna som griper huseierne umiddelbart.

– Jeg bydde på huset på stående fot. Flytta inn i løpet av ei uke. Og jeg har elska å bo her fra dag én, beskriver Anne. I over 20 år har hun og huset holdt lag. I taksten stod det at trehuset er fra 1927, men flere hevder at det har stått der mye lenger. Noe av det første Anne gjorde var å finne ut navnet på hovedfargen til ett av de andre nabohusa, slik at hun kunne ta det igjen i karmene. Hun ønskte at det skulle stå i stil.

– Hva er det som skal til for at du trives, og at huset blir en heim?

– Farger! Lilla, grønt, oransje, gult. Jeg blir så glad av det, beskriver Anne. Kjøkkenet er et godt eksempel på det. Gule dører, oransje fliser, grønn skjenk. Hun er god på å pusse, mens mannen Per har dreisen på malerkosten.

– Vi lurte på om kjøkkenet var modent for utskifting. Men så hadde vi ikke lyst til å bruke 150.000 kroner på et kjøkken som faktisk duger. I stedet ble det et par tusen kroner i maling og et nytt skap til 600 kroner. Jeg er fornøyd, jeg, sier Anne. Hun kommer sjelden tomhendt tilbake fra et loppemarked. Men hun kan være like snar med å levere fra seg noe. Eller bytte til seg en ting. Gjenbruk er et ord ålesundskvinna liker smaken av.

Veggene innvendig er holdt i kvitt. Det gjør det lettere å boltre seg med fargerike bilder. I dattera Siljes hender skapes både maleri og lure løsninger.

Kan det males, så blir det gjort. Et furuskap er blitt oransje. Det samme er stolene rundt det rustikke langbordet i stua. Badeinnredninga rosa. På en gul kommode står en globus med gamle grenser. Viser veg opp trappa til loftet.

– I dette rommet er planen å få bygd ei seng med skuffer i. Fordi veggen skråer så mye, tenkte jeg at det kan bli enkeltseng i ene enden og dobbelseng i andre, forklarer Anne energisk. Gestikulerende på veg ut viser hun hvordan hun ser for seg at det skal lages ei trekkspilldør. Ei lur løsning i et hus med mange vinkler, og der ingen dører er like i størrelse.

På lag

Å lytte til huset man bor i er viktig. Det har Solveig erfart, etter at hun flytta fra en jugendleilighet med stukkatur og luftige rom til et trehus med skråtak og flere nivå.

Et konkret eksempel er et asiatiskinspirert rødt og svart skap. Når en går fra takhøgde på 3,18 til 2,18 meter, må en fram med saga for justering. Skapet fikk kortere bein og ei ørlita klaring mot taket. Det meste går med litt buksering.

Og så må man bruke lagre. Et morsomt eksempel er mikrofonstativet til en av sønnene i huset. Ved å montere på ei lyspære har de fått ei ny lampe. Enkelte gjenstander og kunstverk blir plassert i «fosterheim», der andre kan passe på dem med den kjærligheten de fortjener.

– Vi deler på alt av areal i huset. Det tar ikke lang tid å gjøre om romma, for å tilpasse det forskjellig bruk.

Som på loftet, der de har soverom og kjøkken i ett. I en håndvending ruller de sammen dynene, og putter dem i korger. Legger på et heimestrikka pledd og drar fram noen puter. Det er ikke en lukka sfære, der rommet står med stengt dør til kvelden kommer. Det er et åpent oppholdsrom for alle.

Balanse i boligen

Stilleben er å finne overalt i boligen. Solveig setter sammen vaser, skåler, farger som harmonerer. Den kinesiske feng shui-tanken, om å gi hver gjenstand sin rette plass i rommet for å eliminere negative energier og oppnå balanse, tiltaler henne.

– Det må bli musikk ut av det, mener hun. På ferie i Portugal tok hun med seg en fargekombinasjon heim. Petroleum og kanel. Et ferieminne Solveig har gjenskapt i kjøkkenkroken.

– Men du, den innredninga i furu. Hva tenker du om den?

– Det går fint an å lage god mat på furu også, svarer Solveig med et smil. Hun påstår at den ikke plager henne. Benkeplata i furu vil hun beholde. Men med tida kan det være de bytter ut innredninga med noen glatte fronter. I overskapet er dørene fjerna. Så lenge man har kun ting med hyppig omløp på, blir det ikke støvete.

Kronhjorten

På ti dager reiv de ut det mest nødvendige, sparkla, malte og flytta inn.

– Jeg er blitt så glad i å bare være heime etter jeg flytta hit, uttaler Solveig med et smil. Hun er redd det skal høres flåsete ut, men huset fikk henne til å føle seg ti år yngre. Den første boligen de kjøper sammen. Det kjennes godt.

Både hun og mannen er kunstnere, og har øye for det estetiske. Ofte med en humoristisk snert.

Da Solveig vant Ålesund bys kunstnerpris i fjor, bestemte hun seg for å putte noen av pengene i en konkret gjenstand. Spissformulert: For å unngå at de ble brukt kun til tomatsuppe. I stedet kjøpte hun en kronhjort i metall. Akkurat nå er den pynta med ei lyslenke. Kronhjorten er i godt selskap med både kaniner, nesehorn og fugler.

– Etterhvert kommer nok hjorten til å trekke ut på beite, tror Solveig. Om den havner i kategorien «Siste reis» kan være. Gjestander i Svendsen/Fagermo-fellesskapet får nye funksjoner ettersom behovet oppstår.

I blåtimen

Like gjerne som Solveig trekker naturen inn i huset, trekker hun ut i naturen. Overgangen mellom innerom og uterom er glidende.

– Med tida håper jeg at vi kan lage til et utekjøkken. Og en utedusj. Det har jeg så lyst på. Men den havner ganske langt nede på lista over ting vi trenger, vedgår Solveig. Hun er bevisst på å ikke la materielle ting bestemme over tilværelsen.

Å begjære ting for tingenes skyld ligger ikke for verken Solveig eller naboen. De deler felles tankegods om nøysomhet og gjenbruk. Men å sitte med peikefingeren i været og poengtere hva som er rett og galt, gjør de ikke. Hver må skape sin stil, og finne det som gir glede.

Som å sitte ute i blåtimen. Trekke et pledd om skuldrene. I skjæret fra det dempa lyset som lenker og lykter i trærne gir. Både Solveig og Anne er gode til å klemme ut siste rest av dagen. Fylle glassa med noe godt. De liker å høre lydene av folk som passerer. Latter og prat. Bylyder. Passer det seg sånn tøfler en av dem over den lett flytende nabogrensa. Og det passer. Ofte.