Studien viser også viktigheten av å trene for å regulere følelser. Formålet med prosjektet var å kartlegge ulike aspekter ved fysisk aktivitet og fysisk form hos pasienter med spiseforstyrrelser sammenlignet med personer uten spiseforstyrrelser (kontroller).
Videre ble det beskrevet endringer i fysisk aktivitet sett i forhold til endringer i spiseforstyrrelsen hos pasientene i løpet av en behandlingsperiode på Modum Bad.
Pasienter ved Modum Bad deltok i studien
59 pasienter og 53 kontroller deltok i studien. Pasientene var innlagt ved avd. for spiseforstyrrelser, Modum Bad. Kontrollene ble trukket tilfeldig fra en database med kvinner i samme aldersspenn som pasientene.
Gjennomsnittsalder på pasientene var 30.1 år, og de hadde i gjennomsnitt vært syke i 14.3 år. Studien ble gjennomført som en to-fasestudie, hvor fase 1 inkluderte både pasienter og kontroller. I fase 2 ble pasientene fulgt fra gjennom en behandlingsperiode, og målinger ble foretatt ved innleggelse og ved utskrivelse.
Pasientene underrapporterte fysisk aktivitetsmengde
Pasientene var mer fysisk aktive sammenlignet med kontrollene. Sammenlignet med objektivt målt fysisk aktivitet, så hadde pasientene en underrapportering av ukentlig fysisk aktivitetsmengde på 14 %. Dette viser viktigheten av nøyaktig screening av pasientenes fysisk aktivitetsmengde ved innleggelse til behandling.
Viktighet av fysisk aktivitet for å regulere følelser
- Trening handler ikke nødvendigvis bare om vekt, understreker Solfrid Bratland-Sanda. - Resultatene viste at pasientene opplevde det som viktigere å trene for å regulere følelser sammenlignet med kontrollene. Det var også ansett som viktigere å trene for å regulere følelser blant pasientene som var overdrevent fysisk aktive sammenlignet med de andre pasientene.
Det var en sammenheng mellom redusert spiseforstyrrelse hos pasientene og redusert bruk av trening for å regulere følelser, men ikke for å regulere vekt. Igjen viser dette at treningen ikke nødvendigvis bare handler om vekt for pasienter med spiseforstyrelser.
Kvinner opptatt av trening som vektregulering
Det ble ikke funnet forskjell mellom pasienter og kontroller, og pasienter som var overdrevent fysisk aktive og dem som ikke var det, når det gjaldt viktighet av å trene for å regulere kroppsvekt. Dette kan bety at trening for å regulere vekt er viktig for kvinner generelt, uavhengig av om de har en spiseforstyrrelse og hvor mye de faktisk trener.
Vansker med å utnytte trening
Til tross for at pasientene var mer fysisk aktive enn kontrollene, var det ingen forskjell i fysisk form (kondisjon eller muskelstyrke). Det tyder på at pasientene ikke klarer å utnytte all treningen de legger ned.
Sammenheng mellom beinhelse og vektbærende aktivitet
Dårlig beinhelse er et utbredt problem hos pasienter med spiseforstyrrelser, og er ofte et resultat av en langvarig spiseforstyrrelse.
Hos kvinner i normalbefolkningen er vektbærende fysisk aktivitet gunstig for å øke eller hindre tap av beinmasse. Hos pasientene ble det kun funnet sammenheng mellom beintetthet og vektbærende fysisk aktivitet med en høy mekanisk belastning på skjelettet (dvs aktiviteter med hopp, brå bevegelser og styrketrening). Ved ikke vektbærende fysisk aktivitet generelt (eksempelvis gå og jogge) var det ingen sammenheng mellom trening og beintetthet.
- Det var også en klar sammenheng mellom muskelstyrke og beintetthet, og fremtidige studier bør se på effekt av styrketrening for å bedre beinhelse hos pasienter med langvarige spiseforstyrrelser, sier Solfrid.
Stor variasjon mellom pasientene
- Selv om pasienter med spiseforstyrrelser ofte forbindes med ekstreme treningsmengder, så er det viktig å huske at det er stor variasjon mellom pasientene. Det er like viktig å se pasienter som faktisk trenger å komme i gang med trening, som de pasientene som trenger å redusere treningen, avslutter Solfrid Bratland-Sanda.
Les mer om trening og helse på trening.no.
Kilde: artikkel er hentet med tilltatelse fra Norges Idrettshøyskolen sin hjemmeside (http://www.nih.no/templates/page____7565.aspx). Artikkelen er laget av Solfrid Bratland-Sanda sitt doktorgradsarbeid.