– Det kan være snakk om forsinkelser på flere år før resultatene prøves ut på pasienter, sier professor Marit Otterlei.
Ved Institutt for kreftforskning og molekylær medisin ved NTNU, et steinkast fra pasientbehandlingen på St. Olavs Hospital, kjemper hun sammen med Therese Standal og andre forskere, en utrettelig kamp for å forstå hvordan man kan hindre kreftcellene i å utvikle seg.
Kampen skjer i laboratorier på cellenivå.
Det er en kamp som gir resultater. Over tid. Men det koster penger.
Tror på store framskritt
Otterlei tror kunnskapen om hva som er gått galt i cellene som blir til kreftceller vil øke betydelig i løpet av fem–seks år.
Det er etablert et stort internasjonalt konsortium som arbeider for å se på endringer som finnes i kreftcellenes DNA. Men Norge er ikke med.
– Vi må sitte og vente på resultatene fra disse og andre grunnforskningsprosjekt mens andre gjør jobben. Egentlig har Norge plikt til å bidra. Vi snylter litt på en måte. I hvert fall burde vi satset mer helhjerta på noen områder, mener Otterlei.
Kan gi ringvirkninger
Hun antyder at 8–9 millioner over en 10 års periode vil kunne gi forskerne ved instituttet ro til å få gjort utrolig mye.
Otterlei og Standal studerer i dag hvert sitt medikament som kanskje kan hjelpe mennesker med alvorlig beinmargskreft (myelomatose).
De nye behandlingene kan også tenkes å komme til nytte for andre sykdomstilstander enn beinmargskreft, for eksempel andre kreftformer og andre beinsykdommer.
Frir til millionærer
– Vi skulle hatt en rik reder eller klippfiskmillionær fra Sunnmøre som var villig til å finansiere forskning slik skipsreder Jebsen gjør gjennom sitt forskningsfond, smiler de to forskerne – som for øvrig er sunnmøringer.
Marit Otterlei er opprinnelig fra Hildre, og Therese Standal fra Ellingsøya.
– Veldig lite frie midler til medisinsk grunnforskning er tilgjengelig fra Norges forskningsråd. Dersom man ikke er en del av store sentra, som senter for fremragende forskning (SFF), er det vanskelig å få til langsiktig og forutsigbar finansiering av forskningen. Hvis vi hadde fått en større økonomisk satsing kunne det ha kommet pasientene til gode før. Nå må vi sitte og vente på hva forskere i andre land kommer fram til før vi kan gå videre, sier Otterlei.
De er 15 forskere som har jobbet med beinmargskreft i mange år.
– Uten penger fra Kreftforeningen hadde ikke myelomgruppa eksistert, supplerer Standal.
Kreftforeningen finansierer lønna hennes og flere andre i forskergruppa. Standal forteller at 30 prosent av tiden går med til å skrive søknader om penger: – Det er helt vilt! Så bortkasta tid!
– Samfunnsøkonomisk forkastelig, supplerer Otterlei, og mener gode forskere burde forske istedenfor å skrive søknader der ofte under 10 prosent blir innvilget.
To medikament
Otterlei og Standal forsker på hvert sitt medikament som har vist seg å begrense veksten av kreftceller. Otterlei har utviklet APIM-peptidet, et medikament som forsterker effekten av cellegift ved at det slår av cellenes forsvarsapparat.
Nå skal hun sammen med andre ved NTNU og Sintef også lete etter nye medisiner med antikrefteffekt fra ekstrakter hentet fra bakterier som er samlet opp fra Trondheimsfjorden (bioprospektering).
Standal tester på sin side ut et stoff fra legemiddelfirmaet Pfeizer som hemmer HGF (hepatocytt vekstfaktor). Stoffet HGF fører til at kreftceller deler seg og at cellene som lager beinmasse ikke fungerer.
Musemodeller
Forskerne trenger penger til å sette opp modeller for å studere hva som skjer i beinet. Dette er tidkrevende.
– Til nå har vi kjøpt dyreforsøk i form av musemodeller ved kommersielle laboratorier, men disse har ikke så mange realistiske dyremodeller å tilby, forklarer Otterlei.
– I de kommersielle dyremodellene av beinmargskreft sitter kreftsvulstene under huden på ryggen av musene og ikke i beinmargen. Når man har gitt disse musene injeksjoner av APIM-peptidet har man sett at kreftsvulstene har minket.
Standal forsøker nå å etablere bedre kreftmodeller ved NTNU. I disse kreftmodellene blir kreftcellene sprøytet inn i halen på musene (intravenøst) og deretter går de til beinmargen og danner beinmargskreft.
