Hun vil normalisere reaksjonene på terroraksjonen og mener det akkurat nå ikke er lurt i det hele tatt å tenke spesialisthelsetjeneste og psykisk sykdom for dem som var direkte berørt av terroraksjonen, pårørende eller resten av befolkningen for den del.
– Direkte berørte, dersom de føler behov for profesjonell hjelp, er forhåpentligvis i kontakt med fastlege og kommunalt tilbud som er første adresse. Spesialisthelsetjenesten kommer ikke inn i bildet før om 4–6 uker hvis en har vedvarende psykiske symptomer, påpeker hun.
Arr i sjelen.
– De direkte involverte på Utøya vil naturligvis huske dette for livet, men det er absolutt ikke sikkert at de vil få langvarige problem i livene sine på grunn av det, sier Steinberger som har liten lyst til å ramse opp symptomer som kan tyde på at en er traumatisert. Det kan lett bli feil fokus.
– Det finnes ikke noe mønster for reaksjoner. En må ha respekt for alle reaksjoner, sier hun.
– Om man er traumatisert ser en først senere. Om en trenger hjelp eller har egne reparasjonsmekanismer er et åpent spørsmål. Terapi skal ikke overvurderes i denne prosessen. I utgangspunktet har den enkelte av oss gode forutsetninger for å takle traumer i livet. Alle har vi arr i sjelen eller på kroppen, men vi lever videre med arrene, påpeker Steinberger.
– Personer som har slike psykiske arr fra før får kanskje vekket vonde følelser i forbindelsene med det som skjedde siste uke.
Snakking overvurdert.
Hun sier det er viktig i denne fasen å gjøre det som hele landet allerede har gjort: stå sammen, være i kontakt, snakke når det er behov for det, enten det er egen involverthet i begivenheten eller andres.
– De fleste kjenner noen. Det handler om omsorg, ivaretakelse og konkrete handlinger, sier Steinberger.
Hun mener betydningen av å snakke er overvurdert.
– Det stemmer ikke for alle, verken i alle sammenhenger eller for alle mennesker. En bør vise respekt for behovene til enkeltpersoner, sier hun.
Steinberger sier psykiatrien på Sunnmøre inklusive private psykologer og psykiatere helt sikkert har kompetanse til å ta seg av de som måtte ha behov for det.
Umulig å forutse.
– Hvordan kan en vite om en er traumatisert?
– Ikke før det er gått en tid og det er snakk om vedvarende problemer. Det er umulig å forutse hvem som vil få skader for livet. Men en kan fungere fint, selv om en har traume. Tenk på alle dem som ut fra konsentrasjonsleirene under krigen og kom tilbake til livet. Men det ville være latterlig å gå tilbake til dagliglivet og si at alt er ok. Det er viktig å ikke avvise følelser, understreker Regina Steinberger.
