Når noen du er glad i dør, er samtalen og det å sette ord på følelsene en viktig måte å takle sorgen på. Barn reagerer ofte sterkere og over lengre tid enn det vi voksne oppfatter og er klar over. Mange foreldre eller andre omsorgspersoner vet lite om de tankene og følelsene barnet strir med. Det er lett å tro at barnet eller den unge har det bra, så lenge de ikke sier noe annet.
Noen ganger kan vi voksne kjenne på at vi har nok med vår egen sorg, og selv for oss kan det være vanskelig å sette ord på sorgen. Da er det enda vanskeligere for barn å finne ordene, og så er det også slik at barn er veldig vare for de voksnes sinnsstemninger. Selv om vi tror at vi skjuler følelsene våre godt, kan barn ofte lese oss som en åpen bok. Barn er også hensynsfulle i mange tilfeller og de vil prøve å skåne de voksne ved å la være å snakke om det som har hendt. På denne måten kan barn bli isolert og aleine med sin egen sorg.
Snakk derfor med barna om sorg – del din egen sorg og la de få være med i sorgprosessen. Spør gjerne: Hvordan er det å være deg i dag? La de få være med på minnestund, når presten kommer og i begravelsen. Barn lærer av oss voksne. Vi er forbilder for dem. De lærer om sorg gjennom oss.
Ord er viktig
Ord er viktig – og det er også viktig hvilke ord vi bruker om døden. Ord og vendinger som «gikk bort», «reiste fra oss» eller «sovnet inn» om døden kan skape problemer for barn. De tenker konkret og tenker at når noen går bort, kommer de tilbake og likedan at den som reiser fra en, kan komme tilbake. Disse uttrykkene gjør at barn ikke forstår at døden er endelig og er forvirrende for dem. Likedan er det med «sovnet inn» – barn kan rett og slett bli redde for å sove når de etter hvert forstår at den som sovnet inn er død og kan ikke våkne igjen.
I arbeid med begravelser og med barn, er det på denne bakgrunn det beste å si det som det er: Bestefar er død. Ord, tanke og forståelse er nært knyttet sammen.
Barn i skolealder kan gjerne oppmuntres til å skrive ned noe om avdøde, minner og opplevelser de satte pris på. Arket kan legges i kisten om en har syning og oppå kisten i begravelsen. Slik kan ord, og også tegninger, være en hilsen og en måte å vise den som var død at en var glad i han eller henne.
Symboler og ritualer er viktige
Når en ikke finner ord, slik mange av oss opplever i forbindelse med dødsfall – eller vi finner ikke de riktige ordene, da er symboler og ritualer viktige. Det å få lov å gjøre noe og vise sin sorg kanskje gjennom lystenning, legge blomster på kisten og delta i begravelse. Lys kan vi tenne hjemme og i kirkene er det steder for dette.
Mange spør om barn skal få se den døde. Ja, tenker jeg i utgangspunktet. Halvparten av dødsfallene skjer på institusjoner i vårt land, og de som jobber der er flinke å legge til rette for at de i familien som ønsker det, kan få se avdøde like etter dødsfallet. Den døde ligger da i sengen sin.
For barn er det viktig at de får velge dette og ikke blir tvunget. De trenger trygge voksne som de kjenner sammen med seg, og at en forklarer at bestemor ligger helt stille og at en kan stryke henne over kinnet. Men at hun ikke er så varm som hun pleier være. En kan også ha det som vi kaller syning seinere, da ligger den døde i kisten og det kan skje i dagene før begravelsen. Noen har med prest og andre har med bare begravelsesbyrå.
Det å se den døde hjelper oss å fatte det som har hendt. Mange godt voksne har opplevelser fra egen oppvekst der de ble nektet å se og nektet å være med i begravelse av mor eller andre nære, og det er noe de har strevd med hele livet. Når en ikke får delta, kan fantasien løpe løpsk og en strever med å forstå. Det er ikke uvanlig at dette kommer opp ved dødsfall seinere i livet. Deltakelse i ritualer er med på å la arret som sorg er å få gro.
Klærne vi har på oss i begravelse og når vi sørger er også symbol. Vi bruker gjerne svarte klær – men det er ikke noe i vegen for å ha andre farger som gjerne hedrer avdøde. En ung mann spurte: «Hva er vanlig å ha på seg i begravelse?» da hans far var død. Jeg svarte «svarte klær – gjerne dress». «Takk, sa han – det skal jeg si til kompisene mine – for de lurte». Hvordan vi kler oss og oppfører oss i begravelse er også noe barn lærer av sin familie ved deltakelse.
Gode hjelpere
Bøker kan være en god hjelp. Når vi opplever at noen dør i familie eller vennekrets, og barna blir helt stille og passive – eller vi ikke finner ord, da kan en bok være god å ty til. Barnebøker med ord og tegninger hjelper en å forstå og kan være innledning til samtale. På biblioteket, bokhandelen eller prestekontoret kan de hjelpe. Marit Kaldhols bok «Farvel Rune», boka «Bonsai» av Stranger og Hodnefjell, «Sverre i begravelse» av Anne Grete Listrøm eller Aasmundsteveits bok «Gule roser til pappa» er bøker som anbefales.
Helsesøster, barnehagepersonale, lærere og kirkeansatte kan være gode hjelpere for barna, i tillegg til de voksne hjemme. Ta kontakt raskt og informer dem.
En også finne hjelp på nettet – men det kan være en jungel som en i tiden etter et dødsfall ikke orker å forholde seg til. Men på kirken.no finner en grei orientering om gravferd, og begravelsesbyråene har også greie nettsider. Et søk på «barn og sorg» kan gi tips til gode sider.
Når barn har mistet søsken eller nærmeste pårørende, kan det være behov for sorggrupper. Der møter en andre barn som har opplevd noe av det samme, og gjennom samtale og aktiviteter bearbeides dødsfallet en har opplevd. Sykehuspresten i Ålesund har organisert slike grupper, og de lokale kirkekontor kan være behjelpelig med kontakt.
Kari VatneSogneprest i Borgund
Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.
