Det har i mange år ikke vært arbeidsro i dette foretaket. Folk er utslitt av prosesser man aldri er ferdig med, med møter, sammenslåinger og ekstremt arbeidspress. Nå varsles tidenes nedbemanning til ansatte og pasientenes store frykt; de er redde for liv og helse, for familier, for arbeidsplasser og fremtiden.

Det kan være liten tvil om hvor pengene forsvinner; med under-finansiering, en enorm administrasjon med skyhøye lønninger, møtevirksomhet og utbredt bruk av konsulenter. I en slik situasjon stilles pasienten bakerst i rekken, og med ett kan man følge foretakets logikk. For hva skal man med helsepersonell? Sykehus drives jo av foretaket ...

Nei, dette tjener ikke pasienter. Det er det kun vi «på gulvet» som gjør. Nedbemanning av helsepersonell kan gi kun en utvikling: Færre behandlede pasienter, fare for liv og helse og flere sykemeldinger hos overarbeidet personell. På foretakets språk heter det «mindre produksjon» og «mindre inntekt». At foretaket fortsatt mener at de får til ting selv, er et ytterligere bevis på at de har totalt mistet grepet.

Jeg har kjempet sykehus- og varslerkampen en stund. På vegen har jeg blitt kjent med fantastiske mennesker, helsepersonell som uten å tenke på konsekvenser for seg selv, sier ifra om uverdige forhold, skriver, demonstrerer, sier opp i protest eller blir sagt opp.

Helse-Norges situasjon er uutholdelig og styringene av foretakene umenneskelig. Man må oppleve det, som helsepersonell, pasient eller pårørende, for å se galskapen. Man må oppleve det, eller, i foretakets tilfelle, høre på mennesker som formidler disse viktige erfaringer.

Jeg har til gode å se helsesjefer som sier sin mening og trekker seg i protest mot de ekstremt pasientfiendtlige endringene i systemet. De få som gjør det, har en enorm rolle i å få til systemendring. Hvorfor er det ingen i foretakets ledelsen sier «beklager, dette er farlig for pasienter og går ikke lenger», og løfter dette opp på et nasjonalt nivå. Det er nesten like ille overalt.

Tenk om noen direktører og klinikksjefer i vårt foretak skulle gå av i protest. Kanskje flere hadde «våknet»? Utviklingen i saka viser at det dessverre ikke er en eneste i vårt foretak som har bein i nesa til dette.

Jeg har vanskelig for å tro at direktører, klinikksjefer og styremedlemmer, vanlige mennesker, kan være med på å treffe slike umenneskelige avgjørelser. Jeg har vanskelig for å tro at våre helsesjefer ikke evner å se konsekvensene. Dere er i deres posisjoner fordi dere har kompetanse til det, og velger selv å ignorere pasienter, pårørende og helsepersonell.

Det er trygt å følge strømmen, trygt å føye seg inn i et sykt system. Det er trygt at dersom noe tragisk skulle skje så har dere et allerede pulverisert ansvar; det var ikke Espen Remme som traff en uforsvarlig beslutning, det var foretaket, legen eller sykepleieren.

Jeg vil at dere skal kjenne på ansvaret deres – alle og enhver!

Systemet kommer til å dø ved neste stortingsvalg. Jeg kan love at pasienter og helsepersonell skal jobbe for å fikse dette!

Til sist så vil jeg utfordre fylkeslegen. For flere år siden varslet jeg tidligere fylkeslege om potensielt livsfarlige forhold. Han hadde ingen planer å gripe inn, fordi han mente foretaket kunne selv organisere virksomheten som de ønsket, skulle selv ordne så det var forsvarlig ...

Nåværende fylkeslege, kan neppe være i tvil om at foretakets planer vil ende i et liv- og helsetap. Skal vi tolke fylkeslegens taushet som en velsignelse? I så tilfelle håper jeg at fylkeslegen kjenner på ansvaret som fører med foretakets mulige beslutning, i like stor grad som vi helsepersonell gjør og som foretaket burde. Jeg spør, og ber om svar: Hvordan ser fylkeslegen sin rolle i den varslede enorme nedbemanningen? Har fylkeslegen ingen planer om å gripe inn?