Tanken bak det hele er utelukkende god og positiv på alle måter, vel, nesten. Et forhold som er blitt trukket frem blant stadig flere er at når en tenker tilbake til systemet som var tidligere, men som nå synes å være under utfasing er miljøstasjonene som de fleste av oss hadde vent oss til å bruke, og egentlig var ganske fornøyd med. Disse befant seg i kjøreavstand fra boområdene, noe som gjorde at vi måtte kjøre med bil for å kvitte oss med større gjenstander som ikke skulle i blå/grådunkene. I dag er forholdet blitt et annet; plastdunkene som var langt nærmere bostedene for folk flest, er etter hvert blitt fjernet og erstattet med elegante (vil noen kalle det) løsninger hvor folk skal kvitte seg med søpla si.

Men da melder spørsmålet seg, hva med de som har bevegelsesproblemer og som heller ikke klarer å komme seg til de nye miljøstasjonene uten å måtte gå lengre avstander? Har kommunen snakket med helsemyndighetene om dette før ordningen ble innført? Et faktum er at for mange så er disse «futuristiske» løsningene som nå er på full fart inn i kommunene rundt om et steg tilbake, fordi mange, særlig eldre har vanskeligheter med å bevege seg til der hvor de nye avfallsstasjonene er blitt plassert.

Et mantra for myndighetene er sirkulær økonomi, noe som betyr at det meste skal gjenbrukes og bli til nye produkter. Problemet er at det blir for mye av det; plast er nemlig et materiale som er bortimot umulig å kvitte seg med på en annen måte enn å brenne det. Et viktig argument er at alt som blir forbrent vil bidra til økt produksjon av klimagasser, bl.a. CO2.

Sammenlignet med andre klimagasser er ikke CO2 så alvorlig i seg selv, det er en viktig gass som er med på å regulere jordens klima og den tas opp av planter til bruk i fotosyntesen. Men når innholdet av CO2 i atmosfæren i løpet av 30-40 år har økt fra 300ppm (parts per million) til nærmere 400ppm, så begynner det å bli alvorlig. I tillegg til de langt mer klimafiendtlige klimagassene, metan (CH4) og lystgass (N2O) er utslippet av CO2 det viktigste argumentet som brukes både av politikere og forskere i klimadebatten.

Fordelen med å brenne plasten er at det kan kastes i avfallsdunkene og derifra direkte til forbrenning, helt uten tap på veien. Dette i motsetning til resirkulering hvor plasten blir omlastet og transportert over lange avstander før det blir laget nye produkter av den. Det finnes mange eksempler på at plast som er ment å bli til nye produkter i stedet havner i naturen. Satt på spissen, så er det fullt mulig at husholdningsplasten som vi sender til gjenvinning, havner i ei elv i et land langt borte, for deretter å havne i havet. Plast er et svært alvorlig problem i det marine miljøet!

Derfor, når en snakker om klimaproblemer, er det ikke nok å snakke om det som havner i atmosfæren av klimagasser; like selvfølgelig er det å snakke om det som på grunn av ineffektive håndteringssystemer, gjør at plastavfall havner ute i naturen. Stadig oftere leser vi om mikroplast som tas opp i biologiske systemer. Ikke bare som mikroplast, men etter hvert som partiklene slites i stykker, som nanoplast i tillegg. Og da er det snakk om ikke-biologiske partikler som ikke bare legger seg i gjellene hos fisk, men inn på cellenivå, og da er det snakk om en komplett krise.

For en marinbiolog som gjennom mer enn 30 år har sett mye elendighet i marine dyr, så blir valget mellom utslipp av CO2 fra forbrenning eller økt utslipp av plast i naturen enkel:

Brenn plasten og rens i stedet avgassene fra forbrenningen for de stoffene som kan komme til nytte, eks. metaller.

Allerede i dag sorteres metaller ut av asken på et moderne avfallsforbrenningsanlegg. Så det vil jo da være naturlig å spørre seg om hva er da hensikten med å sette opp egne konteinere for retur av metaller, når metallene likevel blir gjenvunnet fra asken etter forbrenning.

Ser en på det som kommer ut fra skorsteinene på et moderne bossbrenningsanlegg, så det det nesten utelukkende vanndamp som slipper ut. I asken befinner det seg nyttestoffer som de nevnte metallene og annet som kan tas ut og la inngå i en sirkulær økonomi – sammen med energigevinsten som en får gjennom forbrenningen og som går til fjernvarme.