En bedre eldreomsorg og større likebehandling på tvers av kommunegrenser er gode mål å strekke seg mot. Likevel overbeviser ikke Frps prestisjeprosjekt med statlig finansering og statlige kriterier for tildeling av omsorgstjenester.

En ny rapport om forsøksordningen med statlig finansiert eldreomsorg forsterker inntrykket som tre foregående rapporter har skapt. Kostnadene har økt kraftig og byråkratiet har vokst, uten at kvalitet eller kapasitet har økt tilsvarende.

Når brukerne og deres pårørende ikke opplever vesentlige forbedringer, kan det være på tide å ta en fot i bakken.

Grunnen til at forsøkene med statlig finansert eldreomsorg ble startet, er at tilbudet varierer for sterkt på tvers av kommunegrensene. Slik blir prinsippet om et likeverdig helsetilbud uavhengig av bosted, undergravd. Lokalpolitikerne prioriterer forskjellig og kommunene har ulike økonomiske forutsetninger, og mange sier de er misfornøyde med hvordan kommunene gjør jobben.

Fremskrittspartiet har lenge programfestet at eldreomsorgen burde være statlig finansiert og sterkere sentralstyrt. Da partiet gikk i regjering fikk de gjennomslag for å gjennomføre et forsøk. Første forsøksperiode ble noe amputert på grunn av få deltaker-kommuner. Forsøket har imidlertid blitt videreført, og er nå også forankret i Granavolden-plattformen.

Tre evalueringer er gjennomført, og nå har Agenda Kaupang og Proba samfunnsanalyse levert den fjerde. Den konkluderer altså med at brukerne ikke opplever noen stor forbedring. Samtidig har kostnadene til de seks kommunene økt med 200 millioner årlig. Rapporten slår imidlertid også fast at tjenestene har blitt likere på tvers av kommunegrensene, kompetansen har økt og kartleggingen av brukernes behov har blitt bedre.

Noen synlige gevinster er det altså å spore blant forsøkskommunene. Selv om rapporten også slår fast at kommunene har brukt ekstrainntektene også på andre sektorer, er det likevel grunn til å spørre hva som har gitt disse gevinstene. Hvor mye skyldes modellen og hvor mye skyldes at kommunene har fått mer å rutte med?

Man kan få mye god kompetansebygging og rutineforbedringer for 200 millioner kroner fordelt på seks kommuner.

Mål om økt kvalitet og mindre variasjon i omsorgstilbudet bør flere slutte seg til. Metoden overbeviser imidlertid ikke.