Ledervalget til Trøndelag Arbeiderparti handler ikke bare om Trond Giske. Det handler om en partiorganisasjon, som selv etter den verdensomspennende #metoo-bevegelsen, ikke har lært noe som helst. De har et alvorlig kulturproblem, manifestert i Giske-saken.
I Trønderdebatt 26. august kunne man lese et innlegg fra Ellen Reitan om hvordan ting har vært på innsiden av Trøndelag Arbeiderparti. Hun forteller om at man i det ene øyeblikket ber unge jenter i partiet om å holde seg unna visse eldre menn, mens man i det neste øyeblikket ber de om å velge disse samme mennene inn i ledende posisjoner i partiet. Det er noe jeg tror mange ungdomspolitikere kan kjenne seg igjen i.
Selv har jeg vært medlem av Unge Høyre og Høyre siden 2011 når jeg var 16 år gammel, og kjenner meg godt igjen i mange av Reitans beskrivelser. For Høyre sin del, i likhet med samfunnet for øvrig, ble #metoo en svært viktig lærdom. Flere varslere turte å stå frem, og konsekvensene som hadde hittil hadde uteblitt fullstendig, kom endelig. Noen vil si at enkelte fikk for store konsekvenser, og det kan godt være. Men etter årevis med “Men han er jo flink da” eller “Men han er jo gift og har barn” var det på tide med handling.
Mitt parti har utviklet seg mye på kort tid. Det er sannsynligvis ikke alle som oppfører seg eksemplarisk i Høyre i dag, men vi har gode rutiner for varsling, varslerne blir hørt og ting får konsekvenser. Noe av det aller viktigste er likevel den endringen som har skjedd i kultur og holdninger. Folk oppfører seg bedre. Det har blitt greit å varsle. Du blir hørt. Rykter om dårlig oppførsel blir ikke lenger avfeid, men faktisk undersøkt.
Det er denne utviklingen jeg opplever at Arbeiderpartiet, og særlig i Trøndelag, ikke har hatt. De fortsetter å skyve ting under teppet. Arbeiderpartiet har sikkert også gode rutiner for varsling, men rutiner betyr lite når kulturen henger etter.
Trond Giske er altså ikke hovedproblemet her. Problemet er de mange medlemmene i Trøndelag AP som aldri har tatt innover seg at det kan være hold i varslene mot partiets kronprins, og som mener at det er en god idé å velge akkurat han. Nå får de sannsynligvis stjerna si tilbake, men til hvilken pris? Hvilket signal sender de til varslerne, og ikke minst til de som aldri turte å varsle? Arbeiderpartiet har allerede mistet to utrolig dyktige kvinner i Marianne Marthinsen og Jette Christensen. Har de råd til å miste flere?
Jeg heier på varslerne i Arbeiderpartiet og håper at Trøndelag AP og resten av Giske-sympatisørene snart innser at vi lever i 2020. Hvis Norges største parti ikke oppleves som trygt for unge jenter, er det svært dårlig nytt for demokratiet vårt.