Leserinnlegg av Halvor Moxnes

«Konverteringsterapi er utilbørlig press»  

     I en kronikk 31. august var jeg opptatt  av at lovforslaget om forbud mot konverteringsterapi var rettet mot dem som ikke respekterte menneskers seksuelle orientering og kjønnsidentitet.

Press: Halvor Moxnes skriver at det farlige med press om endring eller fornektelse av seksualitet i religiøse miljøer, er at religiøse begrunnelser er ekstra tyngende.   Foto: Shutterstock/NTB Scanpix

Meninger

I innlegget «Moxnes og konverteringsterapi» halvannen måned seinere (11.10) er det tydelig at Marit Johanne Brusets egentlige mål er de nye retningslinjene fra Helsedirektoratet for Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens. Hun mener at disse retningslinjene kan gjøre det for lett å gjøre kroppslige inngrep for å endre kjønnsidentitet som ungdommer ikke overskuer konsekvensene av.


Leserinnlegg av Marit Johanne Bruset

«Moxnes og konverteringsterapi»

Eg ser meg med dette nøydd til å kommentere teologiprofessor Halvor Moxnes sin kronikk i Sunnmørsposten og det han skriv om eit svært viktig tema; nemleg konverteringsterapi.


Her dreier det seg om faglige uenigheter i forhold til de spesialistmiljøene som driver pasientbehandling for kjønnsinkongruens. Og jeg er enig at det bør gjøres grundige undersøkelser for å unngå forhastede beslutninger.

Men dette har ikke noe med lovforslaget mot konverteringsterapi å gjøre. I høringsnotatet til lovforslaget s. 47, sies det helt direkte: «et forbud mot konverteringsterapi skal ikke stenge for anerkjent helsefaglig behandling av kjønnsinkongruens. Slik behandling skal ikke ansees som konverteringsterapi.»

Lovforslaget vil derimot forby konverteringsterapi fra ikke-faglige miljøer eller personer som foretar «behandlingslignende handlinger som har som formål å få en annen til å endre eller fornekte [ev. undertrykke] sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet».

I Norge gjelder dette først og fremst religiøse miljøer, som bl.a. bruker forkynnelse, samtaler, sjelesorg og bønn. Det er selvsagt mulig å ta opp spørsmål om seksuell orientering og kjønnsidentitet i samtaler og sjelesorg, men, som flere av biskopene har påpekt, må det skje på en åpen, lyttende og støttende måte. Der det derimot skjer på en måte som legger utilbørlig press med mål om å endre orientering eller identitet. bør det kunne rammes av en lov mot konverteringsterapi.

Barn og unge er ekstra sårbare i forhold til makt fra autoriteter, derfor foreslås det et absolutt forbud opp til 16 eller 18 år. Det farlige med press om endring eller fornektelse av seksualitet i religiøse miljøer, er at religiøse begrunnelser er ekstra tyngende. For mange er også det religiøse miljøet det sterkeste de har, slik at de frykter for sosial isolasjon hvis de bryter med miljøet og verdiene der.

Det er fint at Bruset og jeg er enige om at det viktigste er å beskytte barn og unge mot press og overgrep. Hennes anliggende er, så vidt jeg skjønner, å unngå forhastede beslutninger om behandling av kjønnsinkongruens. Mitt anliggende er hindre at barn og unge utsettes for utilbørlig press på det sårbare feltet som seksuell orientering og kjønnsidentitet er.