Språkdebatt har lett for å fremkalle sterke følelser, og av og til føre til underlige argumenter. I en stor kronikk i Sunnmørsposten den 8. oktober i år (understreket av et stort bilde av Ålesunds byvåpen), har nynorskforkjemperne Aud Farstad og Ottar Grepstad en detaljert gjennomgang av nynorskens historie i denne byen.

Ingen vil vel bestride at fremstillingen av historien er riktig. Jeg tror derimot at mange vil slite litt med å finne relevansen til vedtaket om at nynorsk skriftspråk nå skal påtvinges kommuneadministrasjonen i storkommunen. Men når det i et eget avsnitt i fremstillingen står at «Slik skapte målrørsla arbeidsplassar og næringsinntekter i ein by der knapt nokon hadde nynorsk som førstespråk -----«, så skjønner vi bedre hvor forfatterne vil med sin historiefortelling!

Det hevdes stadig at språknøytralitet vil føre til nesten bare bruk av bokmål. Hvis så er tilfelle, hva kan årsaken da være? Kan grunnen være at de fleste i administrasjonen i dag benytter bokmål, og at et flertall av innbyggerne også vil foretrekke å bli tilskrevet på bokmål? Språktvang vil i så fall oppleves som temmelig meningsløs, ja kanskje endatil skape unødvendig motvilje.

I næringslivet i byen er det utvilsomt et stort flertall som bruker bokmål, og som vil fortsette å gjøre det. I en travel hverdag er det forståelig at man ikke vil ofre tid på formuleringer som virker litt fremmede i den næringsvirksomheten som drives. Det er her viktig å gjøre seg både raskt forstått og riktig forstått. Om språket ligger mer eller mindre nært opp til den lokale dialekten blir av mindre betydning.

I dagens avis av 18. oktober har lektor Egil Røssaak et stort tre-kvart sides innlegg, «Språktvang og demagogi», til forsvar for språkpålegget (skrevet på bokmål!). En stor del av innholdet er eksempler fra skolehverdagen og viser at nynorskbrukere kan bli møtt med en horribelt nedlatende holdning i Ålesund.

Etter å ha bodd ca. 50 år i byen er dette nye opplysninger for meg. Men krasse holdninger kan også komme fra nynorskens forkjempere. I min tid på landsgymnas, med nynorsk som hovedmål, hadde vi en fransklærer som var «målmann». En elev fra byen var den eneste som hadde bokmål i vår klasse. Læreren kunne da med et litt sarkastisk smil si «Kan du NN vere venleg å umsetja til dansk/norsk, sokalla bokmål». Men eleven tok dette pent. Landsgymnas hadde et godt rykte den gangen.

La oss i alle fall legge krasse holdninger til side. La de som ønsker det benytte nynorsk, og de som ønsker det benytte bokmål. Forskjellen er ikke uoverkommelig for de aller fleste av oss!