Tirsdag denne uka sendte NRK dokumentaren «Lykkelandet». Filmen avdekket at et kriminelt nettverk bruker tigging som skalkeskjul i Bergen. Bak bedende øyne og en slunken kopp skjuler det seg et beinhardt miljø av prostitusjon, menneskehandel og narkotikasalg.

Dagen etter flommet både tradisjonelle medier, og sosiale medier, over med reaksjoner på dokumentaren. En av dem som kommenterte var Fafo-forsker Jon Horgen Friberg som i et langt Facebookinnlegg ønsket å nyansere bildet. Han ville blant annet påpeke at Fafos rapport «When poverty meets affluence» fra 2015 ikke står i direkte kontrast til NRK-dokumentaren. Denne rapporten undersøkte forholdene rundt rumenske tiggere i norske og skandinaviske byer. Forskeren valgte å avslutte innlegget sitt på denne måten: «Det er mange gode grunner til å ikke gi (selv gir jeg ikke), men hvis man er opptatt av å ikke støtte de folka som Brennpunkt viser er det nok viktigere å ikke kjøpe narko og horer av dem.»

Mennesker i nød

Grunnen til at tigging, prostitusjon og narkotika nå sauses sammen i samme åndedrag, er forholdene «Lykkelandet» avdekket. Tradisjonelt har vi i Norge sett på det ene, å gi til tiggere, som en snill handling. Man hjelper mennesker i nød, er tanken. Samtidig er det slik at det andre, å kjøpe prostituerte og narkotika, blitt ansett som slemt. Da utnytter man mennesker i nød og støtter kriminell virksomhet. For å kjøpe tjenester fra prostituerte eller å kjøpe narkotika, er ikke bare slemt, men ulovlig.

Med NRK-dokumentaren ble skillelinjene mellom snilt og slemt uklare og debatten ruller høyt om ikke tigging også burde bli ulovlig. I dag er det slik at det er opp til lokale myndigheter å forby tigging, det finnes ikke et nasjonalt forbud. Fram til nå har imidlertid svært få kommuner benyttet seg av muligheten til forbud.

Romfolk

Det er med god grunn at NRKs dokumentar har vakt harme og debatt. For kriminelle bander er noe de aller fleste nordmenn ikke ønsker at vi skal ha i byene våre. Samtidig bidrar dokumentaren til stigmatisering. Begrepet «rumenere» brukes, men det er vel knapt slik at alle rumenere er tiggere og/eller kriminelle? Det vi hovedsakelig snakker om her er det vi før i tida kalte sigøynere, og det vi nå kaller romfolk. Denne folkegruppen utgjør under ti prosent av befolkningen i Romania.

I en reportasje om Schiphol, hovedflyplassen i Amsterdam, skrev Sunnmørsposten i mars at den mest populære destinasjonen fra Vigra via Amsterdam i 2016, var Romanias hovedstad Bucuresti. Populariteten ble forklart med flyt av arbeidskraft til den maritime klynga på Sunnmøre. Det finnes mange hardtarbeidende rumenere som ikke fortjener rykte som et folkeslag av kjeltringer.

Narko og prostitusjon

Så tilbake til Fafo-rapporten. Den avdekket, i likhet med NRK-dokumentaren, at det finnes utbredt kriminalitet blant tilreisende romfolk, samt mer organiserte miljøer av romfolk som spesialiserer seg på prostitusjon, narkosalg og tyveri. Samtidig konkluderte Fafos rapport med at den type organisering som Brennpunkt viser, i hovedsak er knyttet nettopp til narko- og prostitusjon, og mindre til det rene tiggermarkedet.

Det er med andre ord slik at ja, bildet som vises i «Lykkelandet» finnes, men det finnes også rumenske tiggere som ikke er del av et slikt mafialignende nettverk.

Endret lovgivning

I Norge var tigging på offentlig sted forbudt inntil 2005, da loven ble endret. Argumentene for å oppheve loven, var blant annet at det å be om hjelp i nød, almisse, ikke er noe storsamfunnet kan nekte folk å gjøre. Samme argumentasjon gjør at det i Norge er ulovlig å kjøpe sex, men ikke å selge sex. Tanken er at sexarbeiderne gjør det i nød. Men hva om mer av det ene også fører til mer av det andre?

Erfaringer fra andre land, som har myket opp i sexlovgivningen, viser at etterspørselen og forbruket øker med tilbudet. Det er rimelig å anta at det samme også gjelder bruk av narkotika. Jo lettere det er å få tak i, jo større blir forbruket, eller rettere sagt misbruket.

I kjølvannet av NRK-dokumentaren har politiet i Bergen oppfordret folk til ikke å gi til tiggere. Politiet i Ålesund er mer forsiktige, men visepolitimester Ingmar Farstad sier til Sunnmørsposten at «det uansett ikke er de svakeste rumenerne eller andre utlendinger som sitter på gatehjørner i norske byer».

Vet hvem de er

Politisk har reaksjonene fordelt seg på den klassiske snill/slem-aksen. Frp ønsker, i likhet med statsminister Erna Solberg (H), et nasjonalt forbud mot tigging. I Ålesund tar gruppeleder Geir Stenseth på seg rollen som den slemme og sier til Sunnmørposten at «vi må slutte å være naive». Ordfører Eva Vinje Aurdal (Ap), er på sin side den snille og sier at «vi kan ikke forby fattigdom». Hun påpeker at man vet hvem de få tiggerne i Ålesund er.

Skrive om skuespillet

Kanskje handler ikke et eventuelt forbud mot tigging verken om å være naiv eller om å vite hvem enkelte tiggere er. Kanskje handler det om forebygging, både av tigging, narkotikabruk og prostitusjon. Kanskje handler det om å ikke legge til rette for at norske menn kan kjøpe sex fra en jenter som kommer fra en befolkningsgruppe som står utenfor storsamfunnet, jenter som er tvunget inn i et liv de ikke greier å komme seg ut av. Og kanskje handler det om å møte romfolk på en annen måte enn å bare «la dem tigge».

For samtidig som vi kan konstatere at Norge troner på toppen i en undersøkelse av verdens lykkeligste land, bør vi erkjenne at det finnes grums i lykkeland.

Nei, alle rumenske tiggere er ikke kriminelle, men lovhjemmelen mot tigging er lettere å håndheve enn den omfattende etterforskningen som kreves i saker som gjelder narkotika, menneskesmugling og prostitusjon. Derfor kan en slik lovhjemmel gi politiet mulighet til å bruke skjønn i møte med tiggerne. Vi hadde tiggere før 2005, men da brukte politiet skjønn, de viste ikke bort alle.

Hva med å skrive om skuespillet som handler om tigging og utdele flere roller enn de snille og de slemme? Mer nyanserte roller. For det finnes ikke et enkelt svar på spørsmålet om hva vi gjør med tiggerne. Men er det en ting NRK-dokumentaren har vist oss så er det at det er på tide å tenke nytt.