Rekk opp hånda de som i fjor på denne tida spådde at høstens største thriller ville bli kampen om Kristelig Folkepartis sjel, og at abortloven skulle bli jokeren som bikket det hele i favør av Erna Solberg.

De som rekker hendene høyt nå, har jeg mistenkt for å lyve litt. For ett år siden var vi mer opptatt av å følge Trond Giskes sorti fra Ap-toppen mens vi lånte et halvt øye til Venstres marsj inn i Solbergs favn.

Ett år er gått. Onsdag samles forhandlerne fra KrF og regjeringspartiene på Granavolden Gjæstgiveri på Hadeland for å realisere Solbergs drøm om en borgerlig flertallsregjering.

Det skjer på dagen ett år etter at Venstre møtte til forhandlinger på Hotell Jeløy Radio utenfor Moss. Den gang tok det 12 dager å komme til enighet. Det er strengt tatt ingen grunn til å tro at det vil ta særlig mye lengre tid denne gangen heller.

En ting er at de siste ukenes sonderinger må ha avklart så mye at partene allerede øyner en løsning. Enda viktigere er det at altfor mange har altfor mye å tape på en fiasko. Ikke minst gjelder dette KrF.

Nå er det nesten utenkelig at KrF-nestleder Kjell Ingolf Ropstad blir nødt til å si nei til Erna, og gi tronen tilbake til Knut Arild Hareide. Ikke engang isfronten fra deler av Frp eller KrFs tilsynelatende abortlov-ultimatum kan aleine velte prosjektet.

Så en gang i midten av januar kan vi altså vente oss kanskje så mange som tre nye statsråder med blågule hatter.

Trolig må Erna splitte enda ett departement for å gi plass til en, mens to «blå» statsråder lever farlig.

Om KrF snapper Utviklingsministeren og sender Nikolai Astrup (H) tilbake til Stortinget, bør verken han eller vi andre bli overraska.

Med dette vil enkeltes håp om sentrum som en merkbar kraft i norsk politikk måtte ta seg en velfortjent pause. Blokkdannelsen framstår som total.

Og slik vil vi også gå inn i valgåret 2019. I dette valget skal 47 nye kommuner få sitt første kommune- eller bystyre, blant dem nye Ålesund, nye Volda og Fjord kommune, mens tallet på fylker er redusert fra 19 til 11.

Men dette valget handler ikke bare om hvem som skal styre i kommuner og fylker. Det vil også vise retning fram mot det neste stortingsvalget. Dette blir valget som Jonas Gahr Støre ikke tåler å tape og som kan gi Solberg et varsel om hva som er i vente. Akkurat nå ser det mest lyst ut for Støre.

Arbeiderpartiet ser ut til å riste av seg MeToo-støvet og valgfiaskoen fra 2017, og SV og Sp viser muskler. Det buler mindre i bicepsen på høyresiden. KrF og Venstre flakser skadeskutte under sperregrensen.

Solbergs håp ligger i å gi dem ny luft under vingene. Det blir ikke bare lett. Både KrF og Venstre står i fare for å havne i Solbergs skygge, slik juniorpartnere gjerne gjør. Dessuten vil neppe Siv Jensen og Frp stå først i rekka for å heie dem fram. Hun har nok med å sikre sin egen oppslutning.