Siste tida har bode på mange saker som på ulikt vis er knytt til krigsåra 1940–1945. Seinast denne veka då kultur- og oppvekstutvalet i Ålesund heilt på sin plass vedtok å gi plassen framfor rådhuset namnet Joachim H. Rønnebergs plass.

Sist veke skreiv Sunnmørsposten om Bente Saxons forslag om å utvikle eit bunkermuseum i tyskarane sin kommandobunker ved Fjellstua på Aksla i Ålesund.

Langt meir kontroversielt:

Dagsavisen, som melde at ei ny utgåve av Adolf Hitlers «Mein Kampf» vil kome på norsk i løpet av våren.

Gjort på rette måten er det ein svært god idé å gjere festningsverka ved Fjellstua meir tilgjengelege for publikum.

Mange lar seg imponere av byggverka i seg sjølv, men bak den solide betongen ligg også den blytunge historia om lokale entreprenørar og arbeidsfolk, først seinare krigsfangar, som utførte arbeidet for tyskarane. Dette er ikkje minst omtalt i fjorårets bok «Tyske festningsanlegg på Sunnmøre 1940-45», skriven av den lokale nestoren på feltet, Jan Olav Flatmark.

Eit bunkermuseum må motiverast ut frå andre omsyn enn å trekke turistar i fascinasjon av sjølve bygga. Det må leggast ressursar i ein synleg kritikk av både byggeprosessen og den bakanforliggande ideologien. Først då har eit slikt prosjekt verdi for ettertida.

Det same må gjelde den første utgjevinga av «Mein Kampf» på norsk sidan 1941. Som reint kommersielt produkt er ei slik utgjeving umogleg å forsvare.

Det skal ifølgje Dagsavisen vere Arve Juritzen som står bak bokprosjektet med eit forord av historikar Anders Kjøstvedt. Med mindre boka kjem gjennomgåande utstyrt med dei kritiske kommentarar teksten fortener, er utgjevinga lite tenleg.

Då «Mein Kampf» i 2016 kom ut i Tyskland for første gong sidan krigen, var boka på 1.966 sider med 3.500 fotnotar der tyske forskarar plukka frå kvarandre Hitlers tankegods.

Kan ei utgjeving av «Mein Kampf» på norsk vere farleg? Kan den bidra til å løfte fram også her i landet dei antisemittiske straumane som siste tiåret gradvis har auka sørover i Europa? Seinast midt i februar blei 80 graver på ein jødisk gravlund i Frankrike vandaliserte og påspraya hakekors.

1. september er det 80 år sidan 2. verdskrig braut ut då Tyskland marsjerte over grensa til Polen.

Det vert mellom anna markert av Powszechny Theater i Warszawa. Dette er teaterfolk som ikkje akkurat er skuggeredde. I 2017 sette dei opp teaterstykket «The Curse» som kritiserte misbruk av born i den katolske kyrkja. I ei av scenene simulerte ein skodespelar oralsex på ei statue av pave John Paul II, den første polske paven. Då blei det bråk. Med massedemonstrasjonar, stinkbomber og drapstruslar mot skodespelarane.

No er Powszechny i gang igjen. Teaterstykket «Mein Kampf» er bygd opp berre med dialog frå Hiters bok. Dei har premiere i dag, og det er venta kraftige reaksjonar.

– Eg vil vise kor splittande polsk politikk har blitt, og at språket brukt av politikarar, av alle i Polen, er verre enn språket til Hitler, seier regissør Jakub Skrzywanek til New York Times og viser mellom anna til ein artikkel i ei høgreradikal avis som gav lesarane ei oppskrift på korleis dei kan kjenne att ein jøde.

«Vi spør kor mange ord som måtte seiast før Holocaust skjedde, og kor mange ord som må seiast før historia gjentek seg sjølv», skriv teateret i oppsummeringa av handlinga.

På sitt vis praktiserer dei ei anna av læresetningane til Joachim Rønneberg:

Fred kjem ikkje gratis. Den må kjempast for kvar dag.