Knut Arild Hareides gjenkomst er kanskje den aller største overraskelsen i Erna Solbergs nye mannskap. Det har sine sider — litt for Solbergs regjering, men mest for KrF.

Nå er ikke valget av Knut Arild Hareide som samferdselsminister etter Jon Georg Dale (Frp) så dristig for Erna som mange vil ha det til. Visst valgte Hareide bort Høyre til fordel for Arbeiderpartiet. Det falt noen harde ord, og Hareides valg kunne felt Erna.

Knurrer og reiser bust

Når han så står på Slottsbakken som minister er det til å forstå at flere i Frp flekker tenner. Også høyrefolk har reist bust, men knurringen har med respekt å melde ikke vært mer høylydt enn at mediene har lett blant gruppelederne i småkommuner for å få dem på trykk.

Både Solberg og Hareide er voksne nok, pragmatiske nok og erfarne nok til å legge dette bak seg.

Så var det heller ikke avstanden til Høyre som gjorde at Hareide snudde ryggen til Erna i sitt retningsvalg i 2018. Tvert imot sitter han nå i sin «drømmeregjering», slik KrF gikk til valg på i 2017: En regjering «som består av flest mulig av sentrumspartiene og partiet Høyre», slik det stod i samarbeidsvedtaket partiet gikk til valg på.

Det var neste setning i vedtaket som avgjorde: « ... et regjeringssamarbeid med Frp er ikke aktuelt».

Kriseløsning – ingen krise

Hareide er ingen krise for Erna. Spørsmålet er heller om han er en kriseløsning for KrF.

Sett fra Ernas side, så får hun en statsråd med tonnevis av erfaring og tyngde fra både regjering og Stortinget. Begge deler er viktig for en statsminister som skal kjøre slalåm fra sak til sak og unngå å hekte.

Hareide har vært statsråd, partileder i sju år og har nær elleve år på Stortinget bak seg. Han kan samferdsel, blant annet fra tiden som leder for Transport- og kommunikasjonskomiteen fra 2009 til 2013.

Gjenkomst fra skyggene

Uproblematisk kan man likevel ikke si at eks-partilederens gjenkomst er. I alle fall ikke for KrF.

Hareide har fått mye skryt for måten han stod i det opprivende retningsvalget i 2018 på. Side ved side med nestlederne Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad turnerte han fra mellom misjons- og møtesaler for å fronte to fullstendig motstridende syn.

Da han tapte, var han rask til å tre til side, stille seg i skyggen og overlate rampelyset til Ropstad og Bollestad.

KrF har hatt en jevn glideflukt nedover i oppslutning siden 90-tallet. Partiet må over ti år tilbake siden det lå jevnt over seks prosent på målingene.

Splittet parti i glideflukt

Retningsvalget fra 2018 rev opp store sår i et allerede delt parti. Det ekstraordinære landsmøtet i november 2018 endte i tårer og utmeldinger — også fra tidligere stortingsrepresentanter og andre sentrale tillitsvalgte.

Tiden har ikke leget disse sårene. Fortsatt drypper det tårer og blod.

Glideflukten på målingene fortsetter, og partiet subber stadig vekk på og under sperregrensen.

Her gjør så Kjell Ingolf Ropstad en manøver som er en akrobatflyger verdig. Han setter Hareide sammen med seg i cockpit, en eks-partileder som allerede har spent på seg fallskjermen og har varslet at han ikke tar gjenvalg.

Akrobatflyging

Slik utfører han en loop som mange eksperter på generasjonsskifter i små familiebedrifter ville advart mot. Ikke bare kan det skape tvil om hvem som sitter med styringa, men det kan også sette den nye lederen i skyggen av senior.

Valget Ropstad nå har gjort, kan utfordre hans autoritet som leder – og ikke minst hans synlighet.

Likevel er han villig til å ta den risikoen. Det sier sitt – om Ropstad, om forholdet mellom Ropstad og Hareide, om Hareides posisjon i partiet og om partiets djupe krise.

Helbrederen

Nå håper mange i KrF at Hareide tilbake i et tungt departement skal gi partiet mer luft under vingene, og de håper på et mirakel.

Hippokrates, legevitenskapens far, skal ha sagt at «helbredelse er et spørsmål om tid, men noen ganger er det et spørsmål om muligheter».

Tiden har ikke helbredet splittelsen i KrF. En ledig statsrådspost til Hareide ble derfor en mulighet.