Tiden er moden for å frikoble Nobels fredspris fra det politiske Norge.

Den sosiale grammatikken som er så åpenbar for oss nordmenn, er ikke like klokkeklar for alle andre. At nobelkomiteen er suveren, forkludres av de tette båndene som norsk politikk har lagt på prisen. Nobelkomiteen er utnevnt av Stortinget, hvis utøvende forlengelse er regjeringen. At den deretter skal være suveren, og fri fra storting og regjering, ja – der faller nok en del av. Med rette.

Når statsministre i tillegg trykker alle vinnerne til sitt bryst foran blitslampene og fjernsynskameraene, oppfattes prisen som påvirket av den norske politiske eliten. Du trenger ikke være kineser for å oppfatte det slik. Komiteens tette bånd til den politiske eliten har flere ganger ført nobelprisen ut i trøbbel.

Solberg-regjeringen har gjort et knefall for kinesisk makt, og det offisielle Norges unnlatelse av å ta imot Tibets Dalai Lama setter ikke bare regjeringen, men hele det norske folk i internasjonal forlegenhet.

Men det er ikke første gang norske politikere roter det til i Nobel-sammenheng.

I 1936, ved utdelingen av fredsprisen til den tyske journalisten, pasifisten og konsentrasjonsleirfangen Carl von Ossietzky, skjedde noe av det samme. Året før hadde utenriksminister Halvdan Koht medvirket til at han ikke fikk prisen. Da Ossietzky fikk prisen i 1936, trakk Koht og Venstre-formann Johan Ludwig Mowinckel seg fra nobelkomiteen i et forsøk på å hindre at regjeringen skulle bli heftet ved valget.

Man ønsket ikke å provosere Adolf Hitlers Nazi-Tyskland. Slik Solberg-regjeringen ikke ønsker å provosere en av verdens mektigste økonomier, diktaturet Kina.

Ossietzky-saken er en skamplett i norsk historie. Solberg-regjeringens kalde skulder til Dalai Lama vil også bli en skjemmende flekk i historiebøkene. Og flere kan oppstå om man ikke «frigjør» prisen fra den korttenkte norske politikken.

Nobelkomiteen oppnevnes av Stortinget, ja – fordi det var en forutsetning i Alfred Nobels testamente – men det at komiteen er blitt en oppsamlingsplass etter «lang og tro tjeneste» i partikontorene på Løvebakken, betyr for det første at det ikke er noen garanti for at komiteen rekrutterer de best egnede medlemmene. Dernest påføres komiteen en binding som gjør den ufri i forhold til nasjonalstaten Norges utenrikspolitiske mål og motiver.

Som i presseetikken, er ikke spørsmålet om politikerne gjør noe galt, men at de kan mistenkes å øve uønsket innflytelse. Hovedproblemet er at det lett kan stilles spørsmålstegn ved uavhengigheten. Det er altså ikke nødvendigvis de faktiske bindingene som ødelegger, men at utenverdenen ikke kan stole på integriteten til komiteen.

En smak av objektivitet hadde vi da komiteen var ledet av historikeren Francis Sejersted på 1990-tallet, da faglig kompetanse preget komiteen i større grad enn i senere tid. Selv om han var høyremann, hadde han så mye akademisk blod i årene at han framsto mer som professor enn politisk vesen. Det handler lite om partipolitikk, men om å skape troverdighet både rundt valgene av prisvinnere og argumentasjonen for at de skal vinne.

Det ville vært langt å foretrekke om komiteen var satt opp som en uavhengig stiftelse, med medlemmer fra akademia og åndsliv i stedet for pensjonerte parlamentarikere.

Da hadde vi også sluppet sutringen til Carl I. Hagen da han i 2011 ikke ble prioritert som Frps kandidat til komitéverv.

Omstridte prisutnevnelser skal man ellers ikke frykte, så lenge de er riktige. Det er langt verre med åpenbare feilvalg som da Barack Obama fikk prisen i 2009.

Alle som observerte Obama i Oslo kunne se at han som fersk president var ukomfortabel med komiteens valg. Likevel omfavnet Stoltenberg ham og tok imot som en statsleder, mens stortingspolitikere tagg seg til å sitte i samme rom som presidenten. Skjønte de at en slik adopsjon av fredsprisvinneren ville slå tilbake på Norge som en slegge få år etterpå? Kan vi klandre det kinesiske diktaturet for at det oppfatter fredsprisen som det offisielle Norges pris?

Nei, vi kan ikke det, slik vi har stelt det i stand.

Det hevdes på samme måte at parlamentarikere denne uka skydde Oslo da Dalai Lama var på besøk. Nok sagt om den saken.

Statsministre bør åpenbart slutte å hilse vinnerne med statsbesøk-behandling, og parlamentarikerne bør unngå å sole seg i glansen av de i samtiden populære vinnerne.

Nobelprisen bør bli mer faglig og objektivt forankret, frikobles fra det politiske liv og det offisielle Norge bør representeres av kongen, og aller helst en president, når prisen skal deles ut. Kongene har en tendens til å være regjeringens lakeier, slik det var da kong Haakon unnlot å være til stede da Ossietzky fikk prisen i 1936. Nobel-krøllet er faktisk et godt eksempel på at landet kunne vært tjent med å være republikk.

Målet må være å beskytte prisens uavhengighet og troverdighet, slik at den har styrke til å ta kontroversielle og modige valg også i framtiden. Slik det er i dag svekkes nobelprisens kraft av norsk innenrikspolitikk.

Så kan den norske regjering ignorere fredsheltene så mye den vil, uansett om det setter oss borgere i forlegenhet. Da skader det i hvert fall ikke Nobels sprengkraft.