Det har stormet rundt anmeldelsen av ungdomsfilmen «Natt til 17.» som skildrer det romantiske forholdet mellom ei norsk jente og en gutt med somalisk bakgrunn. Setningen som har skapt strid er denne: «At en pen og dannet jente fra Oslos vestkant er kjæreste med en somalisk gutt (...) virker ganske urealistisk.»

Problemet med setninga er at den oppleves diskriminerende, fordi det slås fast at forhold mellom ulike etnisiteter virker lite sannsynlig i virkeligheten.

To små ord mangler i slutten av setninga, nemlig «i filmen». Det anmelderen ønsket å formidle var at regissør, manusforfatter og skuespillere ikke klarte å overbevise ham om realismen i forholdet mellom hovedpersonene i filmen.

«Denne kritiske vurderingen gjorde jeg uavhengig av fargen på karakterene», understreker han. Men det var ikke slik det ble oppfattet, og det har vi forståelse for. Vi har derfor beklaget formuleringen.

Tilbakemelding

Anmeldelsen har provosert mange. Svært mange har kommentert den på sosiale medier, i riksmedia eller i e-poster til meg. Jeg takker for alle konstruktive tilbakemeldinger. Mange har innspill når det gjelder filmfaglige vurderinger, og jeg er alltid lydhør for hvordan vi kan bli bedre.

Men i bunken av e-poster er det også mange som anklager anmelderen for rasisme og krever at han skal fjernes fra stillingen sin øyeblikkelig.

Raushet

Da tenker jeg på «Plumbo-skandalen». En glad og opprømt mann sier et helt feil ord i forbindelse med en prisutdeling, og blir øyeblikkelig stemplet som rasist. Mokkamann. Ordet sendte sjokkbølger gjennom nasjonen denne lørdagskvelden, og det ble hamret løs på ham fra alle slags tastaturer.

I boka «Raushetens tid» drøfter Kathrine Aspaas denne episoden. Hun advarer mot at vi skaper oss en kultur av gjerrighet, der vi nådeløse og selvrettferdige slår ned på alle som gjør og sier noe dumt. Hun lurer på om vi har behov for tilgivelse som fag på skolen.

Generaliserer

Filmanmeldere og redaktører skal tåle kritikk, og det gjør vi også i dette tilfellet. Men jeg registrerer at flere bruker anmeldelsen av «Natt til 17.» som en anledning til å stemple sunnmøringer som gruppe, som kunnskapsløse og trangsynte.

Jo da, vi som er vant til å bli sammenlignet med tomflasker som ligger og slenger alle steder, lever godt med det. Men når forståsegpåere skriver på sosiale medier at «sunnmøringer mener» – som om vi er en ensarta gruppe som går i takt hver dag, så blir det ganske underlig.

«Vi trenger et journalistisk reisestipend for sunnmøringer, slik at de kan få seg studietur til Storbyen», tvitrer Morgenbladets Sigve Indregard.

Påfuglen og sunnmøringen er tittelen på en kommentaren av Maria Dyrhol Sandvik i Bergens Tidende. Hun henviser til påfuglmotivet i filmen og forkynner at Sunnmøre ikke er særlig moderne. «Sett frå Sunnmøre er den nye ungdomsfilmen Natt til 17. urealistisk. Så er heller ikkje landsdelen spesielt god på mangfald», skriver Sandvik.

Men nå er det slik at filmanmelderen ikke kommer fra Sunnmøre, men fra Hordaland, og han bor i Bergen. Filmen er ikke sett fra Sunnmøre, men fra Bergen. Betyr det dermed at alle bergensere er trangsynte og dårlige på mangfold? Selvsagt ikke.

Ytringsfrihet

– I dag er jeg flau over å være sunnmøring, skriver ei ung kvinne i en e-post til meg. Hun reagerer på undertonen i filmanmeldelsen, og er lei seg for at sunnmøringer generelt blir hengt ut som fremmedfiendtlige på grunn av formuleringen i avisa. Jeg har stor sympati med henne.

For det er tøvete å tro at folk som bor på Sunnmøre er mer fremmedfiendtlige enn andre folk.

Ingen skal være i tvil om at Sunnmøres regionavis tar klar avstand fra rasisme, i alle slags forkledninger. Alle mennesker er like verdifulle, uavhengig av alder, kjønn, rase, religion, seksuell legning, geografisk tilhørighet, funksjonsdyktighet, økonomisk stilling eller hva det måtte være. Sunnmørsposten er samtidig ei liberal avis, som gir rom for et mangfold av meninger, også dem vi selv ikke liker.

Noen er veldig raske med å klistre brune merkelapper på folk som uttrykker seg på feil måte, og det kan gjøre folk redde for å ytre seg. Det er skadelig for demokratiet.

En av dem som har kommentert anmeldelsen av «Natt til 17.» er en gutt fra Oslo øst, som mener at filmanmelderen har helt rett: Forholdet mellom den norske jenta og den somaliske gutten framstilles urealistisk, skriver han, fordi dette handler om klasseskille og ikke raseskille.

Og her er vi ved et poeng: Hvis det blir farlig å si noe – fordi man risikerer merkelappen rasist – så får man heller ikke belyst viktige samfunnsforhold, som for eksempel usynlige klassestrukturer.

Som redaktør brenner jeg for menneskeverd og ytringsfrihet. Vi gir ut avis i en landsdel som er nyskapende, verdiskapende og svært internasjonalt orientert. Det er jeg stolt av. Og det skader ikke om vi blir mer rause med hverandre, uansett hvor vi kommer fra.

God helg.