I dag, lørdag 24. februar 2024, ringer klokkene fra kirker og katedraler over hele Europa. De ringer i solidaritet med ofrene for krigen i Ukraina. Til minne om dagen for to år siden.
Dagen da luftvernsirene vekket Ukraina til marerittet. Dagen da kampfly og helikoptre fylte luften over ukrainske storbyer med skrekk. Dagen da tunge røykskyer fra missil- og bombenedslag vitnet om død.
Dagen da tanks og store troppetransporter rullet over grensene for å drepe ukrainernes drøm om demokrati og frihet.
To år er gått.
Siden vi var skrekkslagne vitner til at det igjen var en storskala krig på europeisk jord.
731 dager
Vi teller krigens lidelser i tall.
Russland kontrollerer mellom 16 og 18 prosent av Ukrainas landområde, inkludert Krym, som de annekterte i 2014.
Minst 200.000 soldater er døde. Langt, langt flere er såret. Mer enn 10.500 sivile er bekreftet døde. Nær 20.000 er bekreftet såret – noen lemlestet for livet.
Rundt 6,5 millioner har flyktet fra landet. De fleste til de nærmeste nabolandene. Rundt 3,7 millioner er internt fordrevet. Flyktninger i eget land.
Drøyt 73.000 er flyktninger i Norge. Hver uke kommer det 50–70 nye. UDI venter at det kan komme mellom 20.000 og 40.000 i år (i sitt mellomscenario).
Vi teller krigen i tall. Mange av tallene er usikre.
De menneskelige lidelsene er enorme.
Det er fakta.
Husker du Evangelina (4)?
Hun som døde på Sykehus nummer 2 i Mariupol. Gråtende leger og sykepleiere kjempet for livet hennes, mens drønnene fra tunge våpen høres utenfor.
Husker du da det ble stille? Kanskje ikke utenfor. Kanskje heller ikke i sykehuskorridorene. Kanskje ikke rundt båren hun lå på.
Men stillheten som senket seg i menneskene da en lege lukket øynene på henne? Stillheten i deg selv.
Stillheten da et fireårig liv var slutt?
Hun er en av mer enn 220.000 døde i en krig som er like meningsløs som den er meningsfull. Tallet kan være høyere. Tallene er usikre ofre for en kamp om sannhet på propagandaens slagmark.
Men ett tall er sikkert.
Evangelinas tall var 1.
Lyden av brøytebilen fekk Liudmyla til å hoppe ut av senga i frykt
731 dager
Vi lovte å støtte Ukraina «så lenge det trengs».
Men det har skjedd noe med oss på disse dagene.
Krigen er blitt tall. Tall på døde, skadde og flyktninger. Milliarder til våpen og humanitær hjelp til Ukraina. Kalde tall.
Krigen er hverdag, en hverdag langt borte fra vår.
Støtten til Ukraina er ikke like helhjertet lenger.
Polske bønder blokkerer grensa mot Ukraina i sinne over billig ukrainsk korn som ødelegger deres inntekter. Korn som egentlig skulle gå i transitt, men som likevel ikke forlater det Polske markedet.
I USA er viktig støttepakke til Ukraina stoppet av republikanere i Kongressen. Fanget i en mer enn månedslang limbo i et spill som delvis peker fram til høstens presidentvalg.
Et valg som kan gi presidentmakten til ham som sår tvil om viljen til å stå sammen med Europa i kampen for Ukrainas frihet, i kampen for demokratiet og i kamp mot det autoritære voldsregimet til Vladimir Putin.
Og her hjemme vegrer mange kommunestyrer å bosette så mange flyktninger som trengs. I Ålesund formannskap foreslo Frp å ta null.
Null er et tall.
Søstrene passar på kvarandre i den vanskelege tida
Frontene er fastlåst
I løpet av det siste året har striden langs fronten flyttet på kontroll over bare 0,01 prosent av landarealet. I fjor vinter klarte Russland å ta kontrollen over «kjøttkverna» Bakhmut ved å sende tusenvis av Wagner-soldater i døden.
Av Bakhmut sto bare ruinene igjen.
Nylig måtte Ukraina gi opp Avdiivka, en mindre by som har ligget i frontlinjen siden krigshandlingene i Ukraina startet i 2014.
Putins første framgang i krigen på måneder.
Av Avdiivka står bare ruinene igjen.
Noen viktig strategisk seier er ikke noen av disse erobringene for Putin. Men de betyr noe symbolsk for begge sider.
Ikke minst viser tapet av Avdiivka hvordan mangel på artilleriammunisjon og luftstridskrefter svekker Ukrainas evne til å stå imot en militærmakt som er tallmessig overlegen – både når det gjelder våpen og soldater.
Vår bleknende solidaritet koster.
Vi lovte støtte «så lenge det trengs»
Jo da. Vesten stiller fortsatt med våpen og humanitær hjelp.
Og det kommer mer hjelp enn det gjorde i de første dagene, ukene og månedene etter Russlands fullskala invasjon.
Den gangen da Tyskland bare kunne strekke seg til å gi noen tusen hjelmer og skuddsikre vester. Og Norge donerte noen av sine minste håndholdte panservernvåpen (M72) fra overskuddslagrene.
Tyngre og mer langtrekkende våpen og mer effektive luftvernsystemer har kommet til.
Litt etter litt.
Zelenskyj: – Vi mangler våpen. Det tjener Russland
Og Ukraina har hatt stor framgang med å beskytte seg mot drone- og missilangrep. Og de produserer nå egne droner i tusentall. De har også hatt suksess med egenproduserte, marine droner og påført den russiske svartehavsflåten sviende tap.
En Oscar til «20 dager i Mariupol» kan ikke gi livet tilbake til noen. Men kanskje et håp
Nylig vedtok EU i fellesskap nye sanksjoner mot Russland, og flere EU-land har enkeltvis gitt løfter om nye våpenpakker. Sverige har gitt mindre marinefartøy. Danmark gir hele sitt lager av artilleriammunisjon.
De trenger den ikke selv den nærmeste tiden.
Og senere i vår, eller kanskje først i juni, er de første F16-flyene operative i Ukrainas luftforsvar.
Imens må de spare på hver eneste artillerigranat i kamp mot en motstander med en våpenindustri på høygir.
Forsvarsministeren vil finne ut hvordan produksjonen i forsvarsindustrien kan økes
Husker du ikke Evangelina?
Du kan se Evangelina siste minutter i den Oscar-nominerte dokumentaren «20 dager i Mariupol».
En sterk, gripende og grusomt brutal fortelling om krigens redsler. Fortalt av et lite team journalister som ble igjen i den beleirede storbyen da internasjonal presse dro.
Filmen minner oss om menneskene i denne krigen.
Krigen før den ble tall. Krigen før den ble politikk og valgkamp. Krigen før den konkurrerte med budsjettbalansen i norske kommuner.
Krigen da den handlet om mennesker og et land som i dyp fortvilelse trengte all vår solidaritet.
Kanskje kan filmen minne oss på hvilken pris Ukraina betaler i kampen for sin egen frihet – og vår. I kampen for demokrati. I kampen mot et autoritært voldsregime.
I Mariupol, Bucha, Izium, Backmut og Avdiivka.
«20 dager i Mariupol» ligger an til å vinne en Oscar. I Ukraina håper noen at det kan vekke Vestens solidaritet til live igjen.
En Oscar til «20 dager i Mariupol» kan ikke gi livet tilbake til noen.
Men kanskje et håp.
Husk Evangelina.