Ålesund kommunestyre skal torsdag vedta budsjett og økonomiplan.

Det er ingen enkel sak. Det har det heller aldri vært. Ikke i Ålesund. Ikke i Ørskog, Haram, Skodje eller Sandøy.

Ikke i andre kommuner heller, om vi da ikke snakker om Aukra, Bykle, Lurøy eller deromkring. Det hjelper å bade i kraft-, gass- eller oppdrettskroner når du skal snekre budsjett.

De fleste gjør ikke det.

Viklet fast i flokene

I Ålesund står slaget blant annet om nedlegging av Sanitetshjemmet og to sykehjemsavdelinger. I tillegg er det også omsorgsplasser, noen med beboere som sårt hadde trengt en sykehjemsplass, som har fått sparekniven mot strupen.

Et tilsvarende slag stod i fjor.

Det løste imidlertid ikke kommunen fra de økonomiske flokene.

Tvert imot ser den ut til å ha viklet seg stadig tettere inn i dem.

Sterk historie om stengte dører

I dagens avis forteller familien Svinø i Ålesund om sin kamp for å gi Jan Sigurd Svinø en trygg og verdig tid den siste delen av livet. Kona, Unni Marie Svinø (84), sammenligner utryggheten og fortvilelsen hun følte med da hun som barn under krigen flykta fra et Finnmark i flammer.

De siste månedene av Jan Sigurds liv ble en kamp for familien.

Historien om de siste ukene fram til han døde i juli gjør et sterkt inntrykk.

Og den er ikke enestående.

Mange kommuner sliter

Ålesunds økonomiske floke er heller ikke unik.

Mange kommuner sliter med å tilby sine eldre de tjenestene de og deres pårørende forventer.

Hjelpa du trodde skulle være der når du trengte den, viser seg å være en stengt dør.

Ansatte i helse- og omsorgstjenestene på alle trinn i omsorgstrappa, fra hjemmehjelp og hjemmesjukepleie til sjukeheimer og omsorgssentre, strekker seg også langt.

Men nåløyet til å få en plass i en institusjon kan altså være trangt.

Den gode viljes forbannelse

Budsjetthøsten en evig kamp. Det er mange som banker på rådhusdøra for å få penger. Noen banker hardere enn andre.

Noen har ventet lenge. Løfter er brutt gang på gang.

Noe er livsnødvendig. Noe er pålagt ved lov.

Noe er kjekt å ha.

I gode tider er det lett å ha god vilje.

Men den gode vilje kan også være en litt for kraftig muskel.

Når rente-, lønns- og driftskostnader til slutt er større enn inntektene og den siste buffer er tømt, må det kuttet.

Skrifta på veggen

De store postene i et kommunebudsjett er helse- og omsorg og skole, og de største kostnadene der er lønn til de ansatte. Det er altså ikke mulig å kutte så det monner uten å ta kutt der.

Det er skrifta på veggen, en skrift som skrives med stadig større bokstaver i åra som kommer.

I de første tiårene etter andre verdenskrig hadde vi store fødselstall. Men de som ble født fra 1945 til først på 70-tallet har ikke vært like flinke til å formere seg. Derfor står vi nå foran et raskt voksende antall eldre med stadig færre i yrkesaktiv alder bak seg.

Vi holder oss friske lenger, men vi blir også flere eldre.

Dette legger press på finansieringen av både pensjoner og helsetjenestene.

Denne knipa har så vidt begynt å klemme til.

Det blir verre. Først i distriktene, så i mer sentrale kommuner.

Et friere liv

Både nasjonalt og i Ålesund kommune er svaret på dette å tilby rimeligere omsorgstjenester på et lavere nivå. Altså skal flere få hjelp til å bo hjemme eller i tilrettelagt bolig lenger.

Hjemmetjenester, hjemmesykepleie og velferdsteknologi er nøkkelen.

Staten legger til og med planer for hjemmesjukehus.

Gitt at en slik omstilling fungerer, og at flere kan få hjelp litt lenger ned i omsorgstrappa, er dette en vinn-vinn. Vi får bo hjemme og ha et friere liv lenger, og det gir en samfunnsøkonomisk gevinst.

Med kniven mot strupen

Om de nederste trinnene i omsorgstrappa var så solide at det var flust med ledige sjukeheimsplasser, ville alle si at det var smart å kutte på toppen.

Men slik er det ikke.

Å gjøre denne omstillingen i gode tider, hadde vært lettere, men da er det mange andre som banker på budsjettdøra.

Å gjøre den med sparekniven mot strupen er vondt.

Vi vil gjerne bli gamle, gamle og friske. Men livet blir ikke alltid slik vi hadde tenkt.

Heller ikke kommunens økonomi.

Et morkent trinn i trappa

Ålesund bruker i dag mer på institusjonsbasert omsorg enn sammenlignbare kommuner. Derfor skulle potensialet til å spare noen kroner på å ta et par trinn ned på omsorgstrappa her være større enn i tilsvarende bykommuner.

Men har du forsøkt å gå ned ei trapp i stummende mørke?

Stort sett går det greit om strømmen går og lommelykta ligger i en annen etasje. Men hva skjer om ett av trinnene du trodde skulle være der, er borte eller brister?

For de fleste av oss vil det gå fryktelig galt.