Kronikk om verdiskillene i politikken:

«Politikk er mer enn bare enkeltsakene»

Som to unge, nye stortingsrepresentanter har det vært et interessant år å delta i norsk politikk. Men vi merker oss at selv i debatter om gjennomslag og samarbeid, så blir politikk ofte redusert til enkeltsaker og enkeltbevilgninger på et statsbudsjett.

Hver sin side: Arbeiderpartiets Fredric Holen Bjørdal (til venstre) og Vetle Wang Soleim (H) er de to yngste representantene på Mørebenken på Stortinget. De representerer hver sin blokk og driver politikk med ulikt verdigrunnlag. I denne kronikken drøfter Soleim og partikollega Mathilde Tybring-Gjedde hva som skiller høyre- og venstresiden i norsk politikk når det gjelder verdier og valg av løsninger.  Foto: Geir H. Strand

Det er ikke landssvik å tjene noen penger på at man har klart å starte noe selv, særlig ikke når man har skapt verdier og arbeidsplasser for andre

Vetle Wang Soleim og Mathilde Tybring-Gjedde
Kronikk

Antall kroner på budsjettet er viktig, men for oss handler politikk om noe mer. Det handler om et grunnleggende syn på mennesker og hva som skaper et godt samfunn.

Fellesskap er mer enn staten

Når Høyre ønsker å la et mangfold av private og ideelle aktører bidra i velferden, så er det en anerkjennelse av at samfunnet bygges nedenifra, og at vi trenger all den kreativitet og kompetanse som finnes for å utfordre gamle tankesett, og komme med nye ideer.

Velferdsstaten vår er bygd på et samspill mellom private, ideelle og offentlige aktører. Det var for eksempel kristne ildsjeler som frivillig starta barnehjem og eldreomsorg, ikke politikere.

Så når Arbeiderpartiet kutter 300 millioner kroner i støtte til private og ideelle barnehager grunnet egen ideologi, så stiller vi heller krav til kvalitet, antall pedagoger og at foreldre og barn er fornøyd.

Mens Arbeiderpartiet blir skremt av at det kommer flere religiøse og alternative friskoler og ønsker å innføre en kommunal vetorett, så er vi opptatt av at elevene får velge det som er riktig for dem.

Vi må ha et system dyrker mangfold, ikke ensretting.

Høyre stempler ikke folk for med betegnelser som velferdsprofitører. For det er ikke landssvik å tjene noen penger på at man har klart å starte noe selv, særlig ikke når man har skapt verdier og arbeidsplasser for andre. Grunnlaget for å tjene penger er jo at folk ønsker seg det du har å tilby, og hvis det er så dårlig som det ofte blir hevdet er det sannelig rart at det skal kunne gå rundt.

Samtidig vet vi at markedsøkonomi og frihet ikke er nok til å ha et godt samfunn. Mennesker trenger også en trygghet og tilhørighet i fellesskap. Vi trenger hverandre.

Forskjellen på venstresiden og Høyre, er at vi mener fellesskap og fellesskapsløsninger er mer enn staten.

Mer til psykisk helse

Når for eksempel stadig flere unge mennesker forteller at de sliter psykisk, så tar vi det på alvor. Regjeringen, sammen med KrF, har bevilget over en milliard kroner til skolehelsetjenesten og helsestasjonen, vi stiller krav til at alle kommuner må ansette psykologer og vi innfører livsmestring som et tema i skolen.

Samtidig er vi opptatt av ikke å glemme rollen til de små fellesskapene, som familien, vennegjengen, lokalsamfunnet, idretten eller menigheten. For dersom unge mennesker skal regulere følelsene sine bedre, føle seg tilstrekkelig i sitt eget skinn og ikke jakte etter perfeksjon på alle livets områder, så trenger de trygghet i de små fellesskapene.

Det er de små fellesskapene som skal gi ungdom noen holdepunkter og verdier i livet som er viktigere og større enn dem selv. Også foreldre må i oppdragelsen fortelle sine barn at det er helt greit ikke å mestre absolutt alt hele tiden.

Men skal vi ha sterke små fellesskap, som familien, på arbeidsplassen, i idretten, i menigheten eller lokalsamfunnet, så må de få makt og innflytelse over egen hverdag.

De må rett og slett få mulighet til å velge det flertallet kanskje mener er feil.

Samfunnet blir ikke nødvendigvis varmere, selv om man styrer det politisk. Fordi folk har ulike meninger om hva som er et godt liv for dem, og fordi systemet ikke alltid klarer å møte ulike mennesker på ulike måter.

Å stille krav er å bry seg

La oss gi noen eksempler. Mange unge med hull i CV-en har møtt et offentlig system som gir dem noen kroner å leve av, men ingen forventninger om at de kan bidra, ta ansvar og delta i samfunns- og arbeidslivet. Derfor var det viktig for Høyre å innføre aktivitetsplikt for unge mennesker som fikk sosialhjelp. Det å stille krav, er å bry seg.

Mange mennesker med funksjonsnedsettelser eller svake språkferdigheter ønsker å delta i arbeidslivet, men de føler ofte at de møter en vegg når de ber om å få en sjanse. Derfor er regjeringen i gang med en inkluderings- og integreringsdugnad, og vi vil gjøre det lettere for flere å få en fot inn i arbeidslivet.

For noen år siden innførte regjeringen, sammen med KrF, ordningen «fritt behandlingsvalg» som gir pasienter med rus- og psykiske problemer rett til selv å velge helsehjelpen de vil ha, uavhengig av om det er privat eller offentlig. Staten betaler uansett regningen.

Tonje er en av dem som har fått glede av ordningen. Hun er en beinsterk dame som etter mange år med psykiske lidelser og utallige selvmordsforsøk, fikk velge behandling på et privat senter i Hurdal. Hun opplevde at hun endelig kunne definere hva som var viktig for henne.

Frihet en verdi i seg selv

Arbeiderpartiet og SV kaller fritt behandlingsvalg en privatiseringsreform og har lovet å vrake den så raskt de får makt. I valgkampen sa til og med Jonas Gahr Støre at fritt behandlingsvalg ikke var så viktig, fordi det var «bare 240 rusavhengige som hadde fått hjelp.»

Det kan godt være «bare» 240 rusavhengige er en dråpe i havet i den offentlige helsetjenesten. Men dette er fortsatt 240 enkeltmennesker som trengte et annet tilbud, og fikk velge selv på statens regning. For Høyre er valgfrihet en verdi i seg selv, og mennesker skal alltid settes foran systemet.

Det er forskjell på venstresiden og Høyre. Det er forskjell i synet på hva som kommer først; velferdsstat eller velferdssamfunn.

Det er forskjell i synet på hva politikken skal være, og i hvor stor grad man skal detaljstyre valgene mennesker og familier får og valgene de tar.

Det er imidlertid ingen forskjell i hva man vil. De aller fleste politikere og partier ønsker det beste for samfunnet og for sine medmennesker.

La det aldri trekkes i tvil.