Kronikk:

«Vi har mye å takke kvinnebevegelsen for, Erna Solberg!»

Langt igjen: Fortsatt gjenstår mye i kampen for likestilling, blant annet på arbeidsmarkedet. Det gjelder blant annet likelønn, andelen kvinnelige ledere, seksuell trakassering på arbeidsplassen og kampen for ufrivillig deltid. Om lag 40 prosent av kvinnene jobber deltid, men vare 15 prosent av mennene. To av tre kvinner som jobber deltid, ønsker seg større stilling. Yrkesgruppene med mest utbredt deltidsarbeid er butikkmedarbeidere, hjelpepleiere, omsorgsarbeidere, servitører og kantinemedarbeidere.   Foto: Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix

Kvinnelig yrkesdeltakelse har sikret samfunnet verdier som er høgere enn oljefondet

Jarle Rovde og Torill Brunsvik
Kronikk

For flere tiår siden sa Storbritannias daværende statsminister Margaret Thatcher «I owe nothing to women’s liberalization». Hun mente altså at hun ikke hadde noe å takke kvinnebevegelsen for. Det er mye problematisk med dette sitatet. Men fremfor alt er det feil.

Thatcher kan takke kvinnebevegelsen for at hun i det hele tatt hadde muligheten til å både avlegge stemme og bli valgt.

Hun kan takke kvinnebevegelsen for at hun hadde rett til å eie eiendom og til å arve eiendom.

For å nevne noe.


Ulstein Group:

Ni av ti toppleiarar i «likestillingslandet» Norge er menn. I dette konsernet er derimot halvparten kvinner.

Toppleiarar i norsk næringsliv er stort sett menn. I Ulstein-konsernet er derimot halvparten kvinner.

 

Venstrefeministene

Thatchers 30 år gamle sitat er dessverre fortsatt relevant. Vår egen statsminister uttalte 24. januar i år:

«Jeg er feminist. […] Jeg er en feminist med tro på markedsøkonomi og folks valgfrihet, men ikke feminismen som venstresideideologi fra 70-tallet. Den er jeg uenig i»

Men hva var det egentlig som skjedde på 70-tallet, med disse venstrefeministene ved roret?

Flere likestillingsorganisasjoner ble etablert, og stilte krav om frigjøring fra det mannsdominerte samfunnet. Det som skjedde politisk i løpet av 70-årene betyr fremdeles mye for likestilling i dag.

Her er ti eksempler på det:

1. Gutter og jenter sikres like rettigheter og plikter i skolen, og det er ikke lenger jente- og gutteklasser eller jente- og guttefag (1971).

2. Likestillingsrådet ble nedsatt (1972).

3. Odelsloven endres. Den eldste i søskenflokken – uavhengig av kjønn – fikk arverett (1974).

4. Den første barnehageloven vedtas. Den påla det offentlige å bygge barnehager (1975).

5. Fødselspermisjonen utvides for første gang på 40 år – til 18 uker (1977).

6. Kvinner får lov til å ta befalsutdanning (1977).

7. Lov om sjølbestemt abort blir vedtatt (1978).

8. Kvinner trenger ikke å søke fritak dersom hun ikke ville ta mannens etternavn ved ekteskap (1979).

9. Kjønnsdiskriminerende reklame blir forbudt (1979).

10. Og sist men ikke minst; Vi fikk en likestillingslov i 1979.

På barrikadene

«Nei, vi er ikke kvinnefiendtlige», sier de fire kvinnelige borgerlige partilederne i det samme intervjuet.

At de føler et behov for å understreke dette er ganske spesielt i seg selv.

For egentlig er det ganske enkelt; Enten står vi på barrikadene for likestilling, eller så gjør vi ikke det.

Guri Melby fra Venstre sa 17. februar at det er «sjefens ansvar at pappa tar perm».

Og at det er «en ansvarsfraskrivelse å tenke at staten bare skal fikse alt».

Som fagforening er vi bevisste på arbeidsgivers ansvar. Men vi vet også hva som er politikernes ansvar. For det handler ikke bare om et fritt marked og valgfrihet, Erna Solberg.

Det er ikke nok med gode intensjoner. Likestilling handler om politikk.

Alltid kamp

Historien har vist oss at ingenting kommer av seg selv, men også at ingen rettigheter ikke varer evig. At ingen kamper er vunnet en gang for alle.

Vi har sett at det ikke nytter å lene seg tilbake å tro at «alt ordner seg selv». Vi kan ikke stole på at historien alltid fører oss fremover.

For den gjør ikke alltid det.

Disse «statsfeministene fra 70-tallet» gikk i bresjen for å bevege oss bort fra et mannsdominert samfunn, og sikre oss like muligheter, enten vi er født med det ene eller det andre kjønnet.

I dag vet vi at kvinnelig yrkesdeltakelse har sikret samfunnet verdier som er høgere enn oljefondet.

Mange tenker at kvinnekamp ikke betyr så mye nå. Vi har jo nådd full likestilling?

I feil retning

Likestillingsminister Skei Grande har uttalt at «Jeg finner ingenting som går i feil retning» når det gjelder likestilling.

Men hun unnlater å nevne at den stort sett går med museskritt.

Og på noen områder har likestillingen gått i feil retning:

• Arbeidsmiljøloven åpner opp for mer midlertidighet. Midlertidighet gir mer utrygge jobber og dette går mest utover unge arbeidstakere og de som ønsker å stifte familie.

• Arbeidsgiver er ikke lenger pålagt å rapportere om likestilling. Etter lovendringene som regjeringen har gjennomført, har kun 1,7 prosent av de private bedriftene rapporteringsplikt.

• Barnehageprisene har økt med over 700 kr måneden under denne regjeringen.

• Likestillingsloven er avskaffet, og erstattet med en likestillings- og diskrimineringslov.

• Regjeringen har gitt KrF vetorett i bioteknologiloven, noe som hindrer kvinner og menn like rettigheter til assistert reproduksjon.

• Abortloven er blitt endret for første gang på 40 år

Og på andre områder er det behov for å gjøre mer:

• Likelønn: Kvinner som jobber heltid tjener 88 kr per hundrelapp en mann tjener. For de med høgere utdanning er forskjellene enda større.

• Rett til heltid: Om lag 40 prosent av kvinner jobber deltid, mens kun 15 % av menn jobber deltid. To av tre kvinner som jobber deltid ønsker seg større stilling.

• Kvinnelige ledere: Under fire av ti ledere er kvinner, og tallene blir verre om man skiller ut privat sektor.

• Seksuell trakassering: Det er behov for å styrke arbeidet mot seksuell trakassering på arbeidsplassene.

Dette kan gjøres ved at klager behandles av Diskrimineringsnemnda, slik at den enkelte slipper å gå til sivil rettssak.

Arbeid mot seksuell trakassering er ikke en del av det systematiske HMS-arbeidet, men dette bør sikres gjennom arbeidsmiljøloven.

Ikke i mål

Det er 110 år siden denne dagen først ble markert nasjonalt i USA. I Norge har vi markert dagen i 104 år. Vi har kommet langt, men vi er ikke i mål.

Å sette kvinnekamp på dagsorden eller kalle seg feminist fører ikke nødvendigvis til endring i seg selv.

For likestilling handler ikke bare om retorikk, det handler om politikk. Nå håper vi på handling fra politikerne.