Kronikk

Politikerne må nå ta reiselivet på alvor

Etterlyser: Maud Haldorsen har vært hotellsjef i over sju år. Familien tok over Hotell Geiranger i 2016, et hotell familien fram til da hadde drevet i hele 27 år. Haldorsen etterlyser et større engasjement for framtidsnæringa reiseliv fra lokalpolitikerne i Møre og Romsdal.  Foto: Foto: Elias Dahlen, Bergens Tidende

Partiprogrammene inneholder mye om partienes syn på landbruk, fiske og industri, mens fremtidsnæringen reiseliv er knapt nevnt

Maud Haldorsen
Kronikk

Hva er de politiske partiene i Møre og Romsdal sin politikk for reiselivet? Reiselivet skaper enormt med arbeidsplasser, og er en av Norges hurtigst voksende næringer. På tross av dette har mange vist til at næringen selv må ta grep på reisemålene der det er store utfordringer.

Det er imidlertid en rekke områder som er kommunenes, fylkenes og statens ansvar. I dette innlegget vil jeg ta for meg enkelte områder politikerne bør ta stilling til.

Stor verdiskaping

Ifølge administrerende direktør i NHO Reiseliv, Kristin Krohn Devold, er «reiselivet ordførernes beste venn». Dette begrunnes med at reiselivsnæringen skaper massevis av arbeidsplasser i distriktene.

Dette sørger igjen for store skatteinntekter til kommunene. I tillegg kommer ringvirkningene av store, lokale innkjøp av alt fra mat og drikke, til tjenester fra elektrikere, rørleggere, malere og så videre.

I Møre og Romsdal sysselsetter reiselivet over 5.200 ansatte. Reiselivsnæringen i fylket har en verdiskaping på over to milliarder kroner i året.

Til tross for reiselivets betydelige bidrag til verdiskaping og sysselsetting, er det lite fokus og satsing denne næringen fra våre lokalpolitikere.

Partiprogrammene inneholder mye om partienes syn på landbruk, fiske og industri, mens fremtidsnæringen reiseliv er knapt nevnt.

I et valgår er det derfor naturlig å etterlyse politikernes syn på enkelte sentrale spørsmål.

Finansiering av fellesgoder

Det er ikke enkelt for små kommuner med mange oppgaver og varierende økonomi å finansiere nødvendig infrastruktur for store turistmengder.

Dette er veldig tydelig i Geiranger, der en liten bygd med 230 fastboende hver sommer tar imot nærmere én million tilreisende, med de kravene til infrastruktur og tilrettelegging dette fører med seg.

Utfordringen for politikerne blir da hvordan de skal legge til rette for at turistene selv dekker de meromkostningene som turismen medfører.

Det er imidlertid viktig at vi ikke kopierer den utenlandske modellen med å legge avgift på kommersielle overnattinger. Dette vil føre til at turistene som legger mest igjen lokalt betaler enda mer, mens de som legger igjen minst, nemlig cruiseturistene, slipper gratis.

Jeg mener at en god løsning vil være å tilrettelegge for brukerbetalte toaletter og innføring av parkeringsavgifter for å finansiere renovasjon og andre tilretteleggingskostnader.

Lokalbefolkningen kan skånes gjennom beboerparkeringsavtaler, slik det er gjennomført i flere andre kommuner.

Politikerne må vurdere om de skal tillate kommunene å bruke andre virkemidler for å styre trafikken i de travleste periodene, gjennom for eksempel bompenger, «inngangsbilletter» eller miljøavgifter.

Tak på antall cruiseturister

Cruise er blitt en ferieform for «folk flest», og det er ventet at denne masseturismen vil øke kraftig i årene fremover.

De vakre fjordene våre vil være blant de mest etterspurte reisemålene.

Skal vi legge til rette for denne veksten – eller sette en grense for hvor mange turister den enkelte destinasjon ønsker å ta imot?

Kommunen har rett til selv å sette en begrensning på hvor mange cruiseturister man kan håndtere per dag.

Det må være en balanse mellom det antall turister man tar imot og den kapasiteten infrastrukturen har. Flere populære reisemål i Europa har innført tiltak mot overturisme.

Mange har i flere år hevdet at dette er en aktuell problemstilling, blant annet Flåm og Geiranger. Skal turistveksten fortsette å øke ukontrollert eller skal vi begynne å ta tak i utfordringene?

Busstrafikken fra cruiseskipene kan lett korke igjen en liten destinasjon. I Geiranger og Trollstigen skaper turistbussene store trafikkproblemer på de smale vegene i området. Her må kommunene engasjere seg og komme med løsninger for trafikkavviklingen.

Bærekraft og miljø

Sist sommer var landets aviser fulle av artikler om sterkt forurensende cruiseskip i trange norske fjordarmer.

Geiranger ble ofte nevnt som det verste eksemplet, der røyken lå som et lokk over fjorden. Personlig mener jeg at reportasjene i mediene stemmer godt overens med virkeligheten.

I Geiranger har reiselivsnæringen gjennom prosjektet «Grøn Fjord 2020» fokusert på bærekraft og miljø.

De aller fleste bedriftene i bygda er miljøsertifisert gjennom prosjektet, og det er gjennomført en rekke miljøtiltak.

Det hjelper lite i forhold til den forurensningen vi daglig observerer fra cruiseskip, tenderbåter og dieseldrevne busser.

Sjøfartsdirektoratet har nylig vedtatt strengere miljørestriksjoner for verdensarvfjordene, et regelverk som etter hvert vil bli innført også i andre deler av landet. Selv om dette er positivt, er jeg bekymret over at regelverket ikke ble møtt med applaus fra mange lokale politikere.

Mitt syn er at strengere miljørestriksjoner vil styrke destinasjonenes konkurranseposisjon. Dagens og fremtidens turister vil ikke reise til destinasjoner der røyken ligger som et lokk over fjorden.

Bare fine formuleringer?

Mitt spørsmål til politikerne er: Er bærekraft og miljøfokus bare fine formuleringer, eller er dere villige til å gjennomføre dette i praktisk politikk? Jeg håper politikerne ser hvor viktig vår bransje er og ser virkelig fram til at de presenterer sin reiselivspolitikk før valget.

Vi i reiselivsbransjen bidrar gjerne med gode innspill for å løse denne felles utfordringen.