«Er våre barn og unge utsatt for en alvorlig trussel?»

Blir redde: Foreldrene opplever ofte redsel for hva som vil skje med barna deres når de skal ut i verden med en annerledeshet der også deler av fagmiljøet underkjenner problematikkens legitimitet, skriver Kristin Evjen, spesialist i sexologisk rådgivning (NACS) i denne kronikken. 

Kronikk

Jeg har med relativt stor undring lest flere innlegg i Sunnmørsposten det siste året vedrørende, homofili, mennesker «født i feil kropp», likekjønnet ekteskap, organisasjonen FRI, barns oppvekstvilkår og rettigheter, mm.

Det som har gjort undringen stor, er at det står en og flere fagpersoner bak disse innleggene. Dette er viktige og aktuelle tema, men jeg mener at denne ensidige vinklingen og til dels feilinformasjonen, gjør at dette ikke kan stå uimotsagt.

Det siste innlegget som omhandlet disse temaene, ble også publisert i VG. Bak innlegget sto «et faglig nettverk, på tvers av politisk tilhørighet, livssyn og seksuell orientering.»

Målet med innleggene har vært å informere foreldre, ungdommer, lærere, helsepersonell, politikere og den øvrige befolkning om «at mye står på spill.»

Det handler om at flere og flere unge får kjønnskorrigerende behandling, en behandling som det i kronikken hevdes utføres «til tross for at det ikke finnes vitenskapelig evidens for at behandlingen har positiv helseeffekt.»

Jeg har noen tanker rundt det som skrives i kronikken «En alvorlig trussel mot våre barn og unge» i Sunnmørsposten 7. November 2019.

I kronikken hevdes det at gruppen med kjønnsdysfori (manglende samsvar mellom biologisk kjønn og opplevd kjønnsidentitet) er mangedoblet i vestlige land.

Fortsatt handler dette om 2-3 prosent av befolkningen. Kan økningen av «de som gir seg til kjenne» skyldes at vi har fått et åpnere samfunn med mer aksept for mangfold?

Det å være kjønnsinkongruent og ha spesielle tenningsmønster var psykiatriske diagnoser fram til mai 2019.

De som valgte å skifte kjønn før juli 2016, måtte først gjennomgå en kirurgisk kastrering. Kan slike endringer ha påvirket at antallet har økt? Endringer i lovverket gjenspeiler en endring av holdninger i samfunnet.

Jeg jobber blant annet som spesialist i sexologisk rådgivning, og selv om personer med kjønnsdysfori ikke er det jeg jobber mest med innen fagfeltet, så har jeg stadig besøk på kontoret av ungdommer som er usikre på egen seksualitet og foreldre som trenger veiledning på hvordan de skal behandle sine barn som føler at deres kjønnsidentitet ikke er i samsvar med hva man trodde ved fødselen av.

Det å oppleve seg sjøl som annerledes, eller for foreldre å oppleve at barna ikke opplever sitt kjønn i samsvar med det man trodde man var fra fødselen, er vanskelig. Opplevelse av å være annerledes, gjør noe med sjølfølelsen. Foreldrene opplever ofte redsel for hva som vil skje med barna deres når de skal ut i verden med en annerledeshet der også deler av fagmiljøet underkjenner problematikkens legitimitet.

Jeg leste for en tid tilbake et intervju med spesialist i psykiatri Tormod Huseby, der han sier at vi som helsepersonell må unngå at våre fordommer mot pasienten eller det pasienten er eller gjør, kommer mellom oss og den behandlingen pasienten har krav på. Det er ikke helsevesenet sin oppgave å påføre enkeltpersoner og grupper skamfølelse.

70-80 prosent av dem som kommer i denne kategorien har psykiske diagnoser og så mange som 30 prosent har vært suicidale. Men kan psykiske problemer oppstå på grunn av at de ikke blir møtt og bekreftet som den de er, stigmatisert, mobbet og avvist, også i familien og helsevesen, eller har de lyst til å skifte kjønn på grunn av at de har psykiske problemer?

Det blir i kronikken hevdet at internasjonale undersøkelser viser at 80-95 prosent av barn med kjønnsdysfori «faller til ro i sitt biologiske kjønn» etter puberteten hvis de blir tilbudt ikke medikamentell behandling, som f.eks. «samtaler, familieterapi og ulike målrettede tiltak.»

Jeg vet ikke helt hva «målrettede tiltak er i denne sammenhengen», da jeg ikke ut fra det som er skrevet forstår hva målet med tiltaket er.

Alle i Norge som skal vurderes til kjønnskorrigerende behandling må gjennomgå samtaler/terapi/veiledning før de blir vurdert. Dette anser jeg som helt logisk, da dette er inngrep som vil påvirke resten av livet. Jeg skulle ønske at unge jenter (og gutter) som utfører kosmetisk kirurgi av ulik grad, måtte gjennom det samme «nåløyet».

Noe av utfordringene i dette, er at de i det offentlige helsevesenet møter behandlere med lite relevant kunnskap om de problemene denne gruppen har. Her vil jeg trekke fram helsesykepleiere som en faggruppe som har tilegnet seg mye kunnskap.

Men til påstanden over: Vet vi at det faller til ro, eller har de møtt så mye motstand, fra familie, omgivelser og helsevesenet, at de har resignert? Hva vet vi om eventuelle psykiatriske diagnoser i ettertid?

Det vil alltid finnes personer i denne gruppen som ikke vil få behandling for sin kjønnsdysfori på grunn av tilleggsdiagnoser, eller at de «ikke kvalifiserer» på andre måter. Dette er situasjoner vi finner i alle deler av helsevesenet og ikke spesielt i denne gruppen.

Jeg kjenner ikke disse internasjonale undersøkelsene som dere mener viser at 80-95 prosent «faller til ro», men vi vet at svart mange barn transer. Det vil si at de protesterer mot å gå i de klærne foreldrene mener passer for gutter eller for jenter.

Hos de fleste barn er dette en fase, mens noen foreldre opplever at barna fortsetter med å insistere på en kjønnsidentitet som er i strid med hva man skulle forvente ut fra fødselsattesten. Fagpersoner som jobber med dette internasjonalt mener at hvis et barn fortsetter å transe i mer enn to år, er dette noe barnet høyst sannsynlig vil fortsette å gjøre. Det finnes heldigvis flinke og fornuftige foreldre som går veien sammen med sine barn og søker den hjelp og informasjon det er bruk for i de fasene de er.

Men det finnes også foreldre som tar avstand fra barna sine, avviser og sjikanerer sine egne barn på grunn av at de ikke svarer til de forventningene de hadde.

Åpenhet, bekreftelse og støtte er det disse barna trenger. Hvilke behandling den enkelte ender opp med, kan lettere vurderes hvis situasjonen rundt barnet er god og avklart.

I en 30 år gamle undersøkelser fra USA ble det forsket på «gender non conforming kids», dvs. feminine gutter og maskuline jenter som skiftet kjønn. Disse var ikke kjønnsinkongruente i utgangspunktet og ble heller ikke tilfredse i sitt nye uttrykk.

Dette er en undersøkelse som dessverre feilaktig blir brukt av motstandere. Kunnskapen om dette har kommet lenger i dag, og bare den siste måneden har det kommet to studier som viser at veldig få angrer på den kjønnskorrigerende behandlingen de har fått, enten det er medikamentell eller kirurgisk.

Noen som angrer, sier at de gjør det på grunn av mangel på aksept fra omgivelsene. En helt ny svensk undersøkelse viser at livskvalitet og psykisk helse bedres år for år etter behandlingen.

I systematiske oversikter de siste årene over resultatet av kirurgisk og medikamentell behandling av mennesker med kjønnsdysfori, rapporterer bedre psykisk helse og reduksjon i selvmordsfare.

Pubertetsutsettende hormoner blir framstilt som noe vederstyggelig som «barn, unge og voksne» får, Dette er medikamenter som blant annet blir gitt i før puberteten for å kjøpe seg tid, for å se hvordan situasjonen utvikler seg. Samt, f.eks. ved «male to female» så sier det seg selv at denne transaksjonen vil bli mer vellykket hvis stemmeskiftet og skjeggvekst er stoppet før behandlingsprosessen starter.

Jeg skal ikke gå inn på diskusjonene om det fortsatt skal være noen som skal ha monopol på behandling av mennesker med kjønnsdysfori.

Det som er viktig, er at de møter fagpersoner med kunnskap om fagfeltet og kan oppleve tillit til at det er evidensbasert kunnskap som ligger til grunn for den behandlingen de får, og ikke fordommer og forelda holdninger.

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!