Omstridt: Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten» har skapt mye debatt.  Foto: Ørn E. Borgen/NTB

Kronikk av Per Arnt Harnes

«Prokuratoren svarer»

Når en historielektor begir seg inn på jussens område, aksepterer jeg gjerne betegnelsen prokurator. Jeg vil også i stor grad si meg enig i flere av synspunktene som Daniel Farstad trekker fram i sitt leserinnlegg fra 9. juli.

Som Farstad hevder, kan Marte Michelet frikjennes for å ha framsatt injurierende påstander overfor Ragnar Ulstein selv om det hun hevder er usant, men påstandene er skrevet i «aktsom god tro». Jeg argumenterte med at Michelet må ha kjent til at ingen av Sønstebys kontakter i statspolitiet senere hadde forklart at de varslet Sønsteby/Hjemmefronten tre måneder på forhånd. Her kunne prokuratorens prosedyre vært mer utdypende.


Leserinnlegg av Daniel Farstad

«Prokuratoren fra Molde»

I Sunnmørsposten den 3. juli leverer historielektor Per Arnt Harnes (Molde) et prosesskriv til fordel for avdøde Ragnar Ulstein og Gunnar «Kjakan» Sønsteby.


Hvorfor mener jeg det er såpass innlysende at disse statspolitifolkene senere ville ha opplyst om dette? Jo, fordi stort sett alle statspolitimennene etter krigen ble stilt for retten og dømt for landssvik. Man måtte også være medlem av Quislings NS-parti for å bli tatt opp i statspolitiet (Stapo). Noen få statspolitifolk var imidlertid kontakter/agenter for Hjemmefronten. Etter vitnemål fra bl.a. Sønsteby ble disse statspolitimennene frikjent i landssvikoppgjøret hvis de f.eks. hadde gitt viktige opplysninger og/eller varslet om forestående politiaksjoner. Derfor ville selvfølgelig disse statspolitikontaktene ha opplyst om denne varslingen etter krigen.

Utdyping av andre motforestillinger

Fram mot sommeren 2018 var Michelet i ferd med å avslutte boka «Hva visste Hjemmefronten?» Michelet og Gyldendal Forlag engasjerte da to dyktige faghistorikere, Tore Pryser (professor emeritus Høyskolen Innlandet) og Anette Homlong Storeide (forsker ved Falstadsenteret), som fikk i oppgave å gjennomgå bokmanuskriptet. Begge faghistorikerne hadde mange merknader og kommentarer til Michelets framstilling. I intervju har Pryser opplyst at han etter gjennomgangen sendte fra seg et dokument på 13 sider. Samtidig oppfordret begge fagkonsulentene Michelet til å oppsøke Ragnar Ulstein for et intervju. På den måten kunne Michelet eventuelt få nyttige motforestillinger slik at hennes framstilling ble mer balansert.

Intervjuet med Ragnar Ulstein ble gjennomført hjemme hos Ulstein på Emblem 13. august 2018. Lydopptaket på knapt to timer finnes tilgjengelig. Kort forklart kan vi si at Michelet ikke vektlegger informasjonen hun fikk fra Ulstein selv om han forklarer henne hvordan han vurderte intervjuet med Sønsteby i 1970. Michelet vet altså hva Ulstein mener, men hun skriver likevel sin framstilling med noen få korte henvisninger til intervjuet der dette underbygger hennes framstilling.

I e-postutvekslinger jeg har hatt med Tore Pryser, skriver han at Sønsteby trolig bare hadde en kontaktperson, Sverre Svendsen, i statspolitiet sommeren 1942. Det var først senere at Sønsteby fikk flere statspoliti-kontakter. Pryser mener derfor at Sønsteby «bløffer» av en eller annen grunn i intervjuet med Ulstein, en oppfatning Pryser har formidlet til Michelet. Forfatter Espen Søbye har vært en av Michelets støttespillere. Han utga nylig boken «Hva vet historikerne?». Der skriver Søbye at han også mener Sønsteby «bløffer» for å gi støtte/kredit til sine kontakter i statspolitiet.

Jeg har mest tro på at Sønsteby under intervjuet i 1970 ikke husker riktig i forhold til tidsangivelsene han oppgir, altså minneforskyving. Trolig fikk han kjennskap til aksjonen like før den ble igangsatt? Senere i samme intervju sier Sønsteby at han og hans menn hadde andre viktige oppgaver de skulle ta seg av. De skulle jo sloss mot de tyske okkupantene, og på den tiden sier Sønsteby at de hadde flere operasjoner på gang. Dette stemmer heller ikke særlig godt tidsmessig, ettersom det først var i 1943 at Sønsteby og hans menn sto bak flere større sabotasjeaksjoner.

Forandret uttalelsene

I boka si gjør Michelet et stort poeng av at Gunnar Sønsteby aldri gikk tilbake på opplysningene han ga til Ulstein i 1970. Dette viser seg også å være usant. Journalist Stian Hansen gjorde i 2009 et intervju med Sønsteby i forbindelse med en dokumentarfilm. Intervjuet ble filmet og ligger tilgjengelig på YouTube. Sønsteby forklarer overfor journalist Hansen at ingen på forhånd kjente til arrestasjonene av de norske jødene.

Lite aktsomhet

Jeg vil også trekke fram noen uttalelser som Marte Michelet hevdet overfor Ragnar Ulstein i avisintervju etter lanseringen av boka. Ulstein mente han hadde en avtale om å få lese sitater og framstillingen av ham på forhånd. Han mente Michelet hadde begått et alvorlig tillitsbrudd. Dette avviste Michelet. I et intervju (VG, 9/11-18) sa hun at sitatene bare var snakk om noen få korte setninger. «Derfor så ingen av oss noen grunn til det. Det ville jo også vært unaturlig ettersom Ulstein er en aktør.» Jeg synes altså at Michelet har utvist lite aktsomhet overfor Ulstein i sin framstilling av ham.

Historisk metode

Avslutningsvis må historielektoren få komme med en viktig uttalelse. Ingen faghistorikere kan etter min mening støtte Michelets bruk av historisk metode i boka «Hva visste Hjemmefronten?». Hennes metode kan kanskje sammenlignes med framgangsmåten til en forsvarsjurist? Altså at man i utgangspunktet har et standpunkt/forestilling som man skal forsvare ved å finne flest mulig bevis/kilder som underbygger framstillingen.

Som historikere må vi derimot lete etter gode kilder som støtter vår oppfatning av et historisk forhold, men vi må samtidig også undersøke relevante kilder som taler imot denne oppfatningen. Først da kan historikeren skrive en balansert framstilling etter grundige refleksjoner rundt alt tilgjengelig kildemateriale.

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!