Hvilke alternativ har pårørende som ikke ønsker å gravlegge sine nærmeste på kirkegård, men likevel ønsker å ha et sted å gå til? Det spørsmålet stiller Ida Molund Vasstrand i denne kronikken.   Foto: Gorm Kallestad/NTB.

Kronikk av Ida Molund Vasstrand

«Hva gjør vi med de døde?»

Hva er mer inngripende i livene våre enn når vi mister våre kjære?

Når døden inntreffer kan det være godt at ting går av seg selv og at profesjonelle tar seg av det praktiske. Normene, vanene, orgelet, gravstedet, kransene og de mørke klærne. Det kommer automatisk, men hva gjør de som trenger et alternativ? Her er en kronikk om dødens automatikk.

Kronikkforfatter: Ida Molund Vasstrand.  Foto: Privat

Må ha overskudd

Bare halvparten av norske barn blir døpt, færre og færre velger kirkelig konfirmasjon og flere nordmenn ønsker ikke-kirkelige bryllup. Denne informasjonen referer til mennesker. Og alle de menneskene skal forholde seg til døden. Hvilke alternativ har pårørende som ikke ønsker å gravlegge sine nærmeste på kirkegård, men likevel ønsker å ha et sted å gå til? Eller om avdøde selv ikke ønsket å bli gravlagt på kirkegård? Hvor gjør vi av de døde? Den problemstillingen sto vi ovenfor i 2018 da vi plutselig mistet en av våre aller nærmeste. Da lærte vi at de som ønsker et alternativ, må ha overskudd til å være kreative. Og det gjelder jo ikke bare oss. Norge er i endring, sånn praktisk sett, når det kommer til dødens automatikk.

Selv om betegnelsen kirkegård ble erstattet med gravplass i 2011 (snl.no), er gravplassen fortsatt tilknyttet kirka. Lillebror var sekulær/ikke-affinitet/ikke-troende, kall det hva du vil; det føltes unaturlig for mange av oss rundt ham å ta ham med til kirka, han gikk jo aldri dit selv. Derfor virket det heller ikke naturlig at kirkegården skulle være stedet hvor vi skulle kunne oppsøke ham i ettertid.

Hva er det første du ville gjort? Det første jeg gjorde, var å ta kontakt med Human-Etisk Forbund (HEF). Det virket logisk å begynne der. Jeg ble satt over til seremoniansvarlig i Oslo og til tross for engasjement og hjelpevilje, hadde han ingen gode svar og tilsynelatende frustrert, henviste han meg til gravferdsloven. Selv om det blir stadig vanligere med kremering i Norge, sto det skrevet i gravferdsloven at om man ikke skulle velge urnenedsettelse på vigsla grunn, har man ikke rett til å sette opp minnesmerke for den avdøde. Regelen er at man får gravsted selv om man ikke er medlem av Den norske kirke. Ved eventuell askespredning skal urna returneres tom og man har ikke lov til å dele opp asken eller beholde den.

Strenge rammer

Til tross for offentlige diskusjoner rundt eiendomsrett over aske og privat plassering av askeurner, forstår jeg at der er strenge rammer rundt gravferd. Sidestilt med retningslinjer for hva og når vi kan spise og hvem vi kan ha sex med, kan det se ut til at råd og rammer rundt det å håndtere døden har vært religionens viktigste praktiske rolle igjennom menneskelig historie. Sier det noe om oss mennesker?

Endring i gravferdsloven vedtatt i 2011 kan gi andre tros- eller livssynssamfunn særskilte områder på vigslede gravplasser hvor verdig avskjed kan utføres med egne seremonier (lovdata.no). Ny endring ble vedtatt i 2021, det kommer jeg tilbake til. Om ikke HEF kunne svare, hvem kunne da svare?

Avskjedsseremoni. Vi fikk løyve til å spre asken til havs, men hvor skulle vi samles for å ta avskjed, om vi ikke skulle samles i kirka? Lillebror var ung og vi forventet mange mennesker, da ble krematoriet for lite. «Hva med fotballstadion?» foreslo begravelsesbyrået, siden det er god plass der, men for oss føltes ikke det riktig. Vi fant til slutt et stort gammelt industribygg gjort om til et moderne lokale for arrangementer, med store vinduer og utsikt mot havet. Det var jo ikke gitt. Der hadde aldri vært begravelser før, og asken skulle jo spres, så det var jo heller ingen begravelse! Avskjedsseremoni kalte vi det. Ting gikk ikke av seg selv.

Ikke et nøytralt tilbud

Hvem skulle lede seremonien? Da jeg hørte om pårørende som ikke hadde fått spille Bjørn Eidsvåg i humanistisk gravferdsseremoni, måtte jeg lese meg opp. «Humanistisk gravferd er ikke et nøytralt tilbud,» skriver generalsekretær i HEF Kristin Mile og påpeker at HEF står for et humanistisk livssyn. Man kan selv velge innhold i seremonien, men HEF fremhever at «det er en selvfølge at det i en humanistisk seremoni ikke forekommer religiøse innslag» (human.no). I et debattinnlegg i Aftenposten i 2017, skriver Cato Gjertsen, som identifiserer seg selv som humanetiker, at han synes dette er trist. For meg er dette deres ramme, og det har jeg respekt for. I en spørreundersøkelse stiller HEF også spørsmålet: «Bør kommunene tilby seremonirom som passer for, og kan brukes av alle, uansett tro- og livssyn?» (human.no).

«Mener du en prest som ikke er en prest?» spurte en venn da jeg ville vite hva han tenkte om å velge humanetisk seremoni. Fra ett symbol til det neste. Vi hadde jo aldri hørt lillebror omtale seg selv som humanetiker. «Er dette virkelig tiden for å bruke energien sin på en stor samfunnsendring?» spurte en annen venn. Men det var jo nå vi sto i det. Begravelsesbyrået tilbudte oss en livssynsnøytral seremoni ledet av dem selv. Den ble vakker. Ting gikk ikke automatisk.

Samfunnsendring: fra etterspørsel til tilbud? Etterspørselen etter alternativer øker og det har våre politikere tatt innover seg. Urnevegg eller kolumbarium er en struktur for respektfull og oftest offentlig oppbevaring av urner. Siden 1997 har det ikke vært hjemmel for etablering av urnevegg, men fra 1. januar 2021 ble endring i gravferdsloven vedtatt og det blir igjen tillat.

Gravferdsforskriften kapittel 5 tar for seg drift av krematorium og behandling av askeurner. Men hvor skal disse urneveggene eventuelt stå? På vigsla grunn? Her synes jeg lovdata er forvirrende og regjeringen skriver at «Departementet vil komme tilbake til forslag til nærmere regulering av gravlegging i urnevegg i forskrift» (regjeringen.no).

Hva tenker folk? Er det andre som ser en aldri så liten forretningsidé her? Blir dette kommunalt, eller blir det private initiativ? Kan man starte kolumbariumsbyrå?

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!