Leder, 13. juli om Inkluderende arbeidsliv (IA)

«Bør ikke skrote IA-avtalen uten å ha noe som er bedre»

Skal vi lykkes med å nærme oss målene som ble satt da avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) ble satt, er det helt nødvendig å ta nye grep. Så langt er resultatene av denne avtalen altfor dårlige.

Vanskelig: Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) får ingen lett oppgave når IA-avtalen i løpet av høsten skal reforhandles.   Foto: Staale Wattø

Før vi eventuelt velger å skrote avtalen må vi være sikre på at vi har et bedre alternativ.

Leder

Vi har fortsatt et av verdens høyeste sjukefravær. Vi er knapt halvveis til målet som ble satt i 2001, til tross for at vi har en av verdens friskeste befolkninger. Samtidig øker tallet på uføretrygdede. Om to år kan det ha passert 335.000.

Målene for å få flere over 50 år til å stå lenger i jobb, er noe nærmere. Men trolig er pensjonsreformen en viktigere bidragsyter enn IA-avtalen. Den førte til at gevinsten ved å stå lenger i arbeid ble større, særlig i privat sektor.

IA-avtalen har nå virket i 17 år. Den har lenge knaket i sammenføyningene, men blitt lappet sammen ved hver reforhandling mellom de tre partene; staten, arbeidsgiverne og arbeidstakerorganisasjonene. Innen utgangen av året skal avtalen gjennom nye reforhandlinger.

Særlig fra arbeidsgiver-siden murres det nå kraftig, og flere antyder at de heller vil skrote avtalen enn å fortsette med en avtale som ikke gir gode nok resultater. Både Virke og NHO har sagt at sykelønnsdebatten må være en nødvendig del av en reforhandling. Det protesterer LO heftig imot.

Heller ikke fra regjeringens side har begeistringen for IA-avtalen vært overveldende. Dagens arbeids- og sosialminister, Anniken Hauglie (H) har sagt at hun ikke ønsker å fornye den slik den er i dag. Hennes forgjenger, Robert Eriksson (Frp), gikk så langt som å kalle avtalen skivebom. Statens bidrag til avtalen er så langt på 21 milliarder.

Likevel er sjansen stor for at avtalen også denne gangen forlenges, enten midlertidig eller for fire nye år. Til tross for misnøyen med avtalen er det ingen som så langt har kommet opp med noe som gir løfter om bedre resultater.

Før vi eventuelt velger å skrote avtalen, må vi være sikre på at vi har et bedre alternativ. Kutt i sjukelønna er neppe noe «sesam-sesam» som løser floken. Vi må fortsatt ha en helhetlig tilnærming som både gir resultater og ivaretar de menneskene som har størst utfordringer i arbeidslivet.