Resultatene av norsk integreringspolitikk er ikke gode nok, sjøl om vi veit mye om hva som må til, slik som språkferdigheter og arbeid. Derfor er en ny strategi nødvendig, og noe av det viktigste i den må være å måle resultatene.

Bare med å skaffe oss god kontroll på hva som virker og hvem som gjør en god jobb, kan vi oppnå bedre resultater. Vi må slutte å bruke penger på tiltak som har liten effekt, og vi både lære av og utnytte de som gjør en god jobb, bedre.

Samtidig må vi differensiere tiltakene mer. Det nytter ikke å skrive ut samme kur til alle, uansett utfordringer, og vente at det løser problemene. Det gjelder både i forhold til kommunene som skal gjøre jobben og de som skal integreres.

Vi bruker mye penger på integrering. Godt brukt er dette en god investering. Innvandrere med riktig kompetanse som er fullverdige deltakere i arbeidslivet, er en viktig samfunnsressurs. Tiltak som ikke har god effekt, er imidlertid rein sløsing både av penger og menneskelige ressurser.

Regjeringens nye integreringsstrategi er derfor viktig. Den stiller tydeligere krav til de som skal gjøre jobben, kommunene. Kommuner som gjør en god jobb vil få et større ansvar. Dessuten er det et mål å spre bosettingen mer, samtidig som den styres mot områder der jobbmulighetene er gode.

Det skal også satses mer på kompetanse og språkkunnskaper. Det er de viktigste nøklene til arbeidsmarkedet og integrering. Samtidig er dette svært krevende. Det norske arbeidsmarkedet kjennetegnes av høye krav til formell kompetanse og fallende etterspørsel etter ufaglært arbeidskraft.

Innvandrere er en svært sammensatt gruppe. Noen kommer hit med høy kompetanse, som de ikke alltid får brukt. Andre kommer hit med svært begrenset eller ingen skolegang. Dagens introduksjonsprogram gir ikke like god hjelp til alle.

Særlig arbeidet med å kvalifisere de med lavest utdanningsnivå for arbeidsmarkedet er svært krevende og kostbart. Samtidig er det her både forbedringspotensialet er størst og vi har mest å hente på å finne ut hva som virker best. Vi har verken råd til å la være å satse eller til å bruke pengene på tiltak som har dårlig effekt.