Det er noen tøffe tak, erkjente statsminister Erna Solberg da hun samlet pressen i hagen til statsministerboligen onsdag. Det var tid for den tradisjonelle halvårige oppsummeringen.

Solberg viste til at regjeringspartiene må bli flinkere til å selge ut de gode sakene de fire partiene er enige om, og bruke mindre krefter på de negative sakene. Den siste kategorien er saker der de fire regjeringspartiene er dundrende uenige.

Det er ikke tvil om at de siste månedene har vært preget av det siste. Stikkordene er klima og bompenger. Klimastreikende ungdom som krever tøffere tiltak, og bompengestreikende bilister som krever fjerning av bomstasjoner, er ikke uten videre enkelt å forene.

Svaret fra velgerne er at de forlater regjeringspartiene i flokk og følge. Erna Solberg er fortsatt en populær og respektert statsminister, men det er lett å se det som skjedde under de siste årene med Jens Stoltenberg som statsminister, nå er i ferd med å ramme også Erna Solbergs regjeringsprosjekt Det dreier seg om slitasje mellom partiene, mangel på nye store felles prosjekt som peker framover og at mye av arbeidet i regjeringen dreier seg om å slokke store og små branner.

Resultatet er at statsministeren og statsrådene snakker stadig mer om alt de har oppnådd, og stadig mindre om hva de har tenkt å gjøre de neste årene. Det skjer selv om Solberg vet godt at det velgerne vil høre er hva regjeringen har tenkt å gjøre, ikke selvskryt om hva de har gjort.

De store tallene viser at det går bra. Arbeidsledigheten er lav og veksten er i tilbake langs Vestlandet som ble tøft rammet av oljeprisfallet. Det går bra i landbruket, skogbruket og i fiskeriene. Renta er fortsatt lav og boligmarkedet er i ferd med å stabilisere seg.

Men det ser ikke ut til å hjelpe mye på oppslutningen om regjeringspartiene. Erna Solberg klarte å nå det målet svært få på forhånd trodde hun ville klare, å skape en borgerlig flertallsregjering. Nå kan det se ut som at jobb nummer en blir å holde dette sammen fram til valget i 2021. Det i seg selv vil være en prestasjon, og gi Solberg en fortjent plass i historiebøkene som den hittil mest suksessrike statsministeren på borgerlig side noen gang.

Men særlig offensivt er det ikke.