Fredag kveld feirer halvparten av britene sin skilsmisse fra EU etter 47 års ekteskap. Lørdag står de opp til en ny hverdag, bare for å oppdage at de fleste av de dagene også er grå.

Skilsmisseoppgjøret er ikke over. Friheten vil heller ikke bli ubegrenset. Problemer man ville bli kvitt, følger med på lasset. Brexit vil også skape nye.

Det er derfor duket for en skikkelig bakrus. Den kan gi hodepine også for Norge.

De fleste trekker likevel et lettelsens sukk. De stadige utsettelsen har ført lite godt med seg, og har forsterket splittelsen i folket. Frykten for en hard brexit har også hatt negative økonomiske konsekvenser.

Nå kan partene ta fatt på neste etappe, forhandlinger om en frihandelsavtale. Statsminister Boris Johnsen har sagt at de skal være over på 11 måneder. I denne perioden skal alt i prinsippet være som før. Norge signerte tirsdag en avtale som sikrer dette også i vårt forhold til Storbritannia.

Boris' tidsplan er derimot svært optimistisk. Den kan bringe ny uro og ny usikkerhet. EU vil ikke innrømme Storbritannia markedsadgang uten å få noe igjen. Det de vil forlange i retur, vil ligne svært mye på det britene har sagt de vil forlate – forordninger og pålegg fra Brussel som skal sikre like konkurransevilkår.

Dessuten har Boris Johnsen oppdaget at det har sin pris å bremse arbeidsinnvandringen. Nå vil han se mot Afrika og India og andre deler av det gamle imperiet for å erstatte bortfallet av østeuropeisk arbeidskraft. Akkurat det hadde ikke mange av dem som stemte for brexit, sett for seg.

I tillegg ligger grensa mellom Nord-Irland og Irland, skotsk separatisme og tøffe forhandlinger om frihandelsavtaler med land som USA og Kina der som farlige snubletråder. Nå må britene løse sine problemer sjøl, og kan ikke lenger skylde på Brussel.

Likevel bør vi ikke uroe oss mest over et langdrygt skilsmisseoppgjør og britenes utfordringer med å finne ut av sin nye hverdag. Den britiske økonomien er stor nok til at britene kan ri av stormen, og alle vil unngå djupe konflikter og stor markedsuro.

Verre er det med de langsiktige konsekvensene. Britenes exit er et steg mot et mer splittet og utrygt Europa. Samtidig endrer det på balansen i EU ved at landene Norge oftest deler interesser med, får mindre innflytelse.

Ikke noe av dette er et gode for et lite land lengst nord i Europa.