Når det viser seg at folk likevel ikke ble friskere av å bli fattigere, så er det smart å spørre hvorfor. Arbeids- og sosialministeren sier til Dagsavisen at han vil gjøre nettopp det, og vil lytte til de som ble rammet av innstrammingen i ordningen med arbeidsavklaringspenger (AAP).

Det er flott og ikke et øyeblikk for tidlig.

Innstramminga av AAP-ordninga har nå fått virke i nøyaktig to år. Tallet på mottakere av denne stønaden har gått ned, mest det første året. Nå ser det ut til å flate litt ut.

Ved årsskiftet gikk knapt 115.000 personer på AAP-ordningen. Det er i overkant av 9.000 færre enn året før.

Det betyr ikke at problemene disse hadde, er blitt løst. De er bare ute av statistikken.

Målet med innstrammingen var å få flere tilbake i jobb raskere. Undersøkelser som er gjort så langt, gir ikke noe klart og entydig svar på om dette er effekten.

Rett nok er sannsynligheten for å gå fra AAP til jobb økt. Ingen kan likevel si sikkert at det skyldes regelendringene. Et bedre jobbmarked kan være en vel så viktig årsak. Dessuten vil en økt utfasing fra ordningen føre til at alle varianter øker. I NAVs statistikker betyr «jobb» heller ikke at det er hovedkilden til livsoppholdet. Det er nok å være registrert med fire timer i uka.

En stor andel som har falt ut av AAP, har også gått over på uføretrygd. Sannsynligheten for å gjøre det har aldri tidligere vært så høy. For enkelte kan det være avklaringen som gir nødvendig forutsigbarhet. I så fall er det en positiv effekt, men bedre hjelp til å komme i jobb, er det ikke.

Så gjenstår de som går over på ny periode med AAP, går over på sosialhjelp eller blir stående uten inntekt. Sannsynligheten for det siste har aldri vært høyere noen gang siden AAP-ordningen ble innført, viser NAVs egne rapporter.

Når arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen forsvarer innstrammingen, bør det begrunnes bedre enn med å si at den gamle ordningen ikke fungerte. En endring som ikke gir forbedring, er meningsløs, samme hvor elendig det var før.

Drøyt 50.000 av dem som i dag mottar AAP, har nedsatt arbeidsevne på grunn av psykiske lidelser og noe i overkant av 33.000 på grunn av muskel- og skjelettlidelser.

Mange av disse kan komme i jobb med bedre helsehjelp, omskolering, arbeidstrening, kompetanseheving, tilrettelegging i arbeidslivet eller tilsvarende tiltak. Det er her man må sette inn innsatsen.

Ingen blir bedre rustet til arbeidslivet av å miste retten til et anstendig liv.