En krisepakke på 900 millioner kroner til kultur, idrett og frivillige organisasjoner er en akutt kriseløsning. Det er slike tiltak vi trenger nå, ikke fiks ferdige pakker som løser alle problemer.

De har vi ikke oversikt over ennå.

Regjeringens nye krisepakke skal erstatte økonomiske tap som følge av avlyste arrangementer i mars og april. Kulturlivet kan få 300 millioner, idretten og frivillige organisasjoner 600 millioner kroner.

Dette kommer i tillegg til de delene av den forrige krisepakken som skulle hjelpe blant andre frilans kulturarbeidere. De statlige kulturinstitusjonene er dessuten omfattet av andre ordninger.

Ingen deler av norsk samfunns- og næringsliv er upåvirket av korona-epidemien. Særlig hardt rammet er næringene som brått og uten forvarsel er tvunget til å stenge dørene eller som opplever at kundene og inntektene forsvant på et blunk.

Flyselskaper, hoteller og serveringssteder og reiselivsbedrifter er blant disse. Det samme er altså idretten og kulturnæringene. Avlyste arrangementer betyr brutale inntektstap, synliggjort med tomme tribuner, konsertsaler og teatersaler.

Samtidig er det vanskelig å kutte kostnader, og i alle fall raskt nok. Mange av de variable kostnadene er påløpt før konserten eller sesongstart, og kapitalkostnadene og faste kostnader til anlegg og utstyr tynger like mye her som for annet næringsliv.

Regjeringen og et samlet Storting samlet seg mandag om en krisepakke med generelle tiltak for bedrifter, næringsdrivende og arbeidstakere som blir rammet av koronakrisa.

Nå er det viktig med ordninger som hjelper særlig hardt rammede bransjer spesielt. Kulturnæringene, frivillige organisasjoner og idretten er store og viktige næringer og samfunnsaktører som vi må sørge for å berge gjennom en slik krise.

Kritikken av pakken kom like fort som den ble lagt fram. Innholdet i kritikken er ikke uventet at det er for lite og at det kommer for seint. Blant annet mener Virke at kulturfeltet burde fått 900 millioner aleine.

Det vil alltid være rom for å målrette og dimensjonere tiltakene på en bedre måte, særlig når vi snakker om hastetiltak.

Når det ikke treffer i første forsøk, må Regjering og Stortinget være innstilt på å ta nye grep i neste.

Vi har ennå ikke full oversikt over hvordan krisa vil utvikle seg, eller hvem og hvordan den vil ramme. Både omfang og innretning på krisetiltakene må justeres etterhvert.

Vi kan imidlertid ikke vente med å handle til vi har hele bildet. Det er viktigere å handle raskt.