Regjeringen setter pengesekken, les oljefondet, på vidt gap. Nå skal en lang rekke bedrifter få dekket sine løpende utgifter. Kostnadene er svimlende 10 til 20 milliarder kroner i måneden. Hvem som får lov til å bruke dette statlige gullkortet og hvem som får nei, vil bli avgjort de neste ukene.

Spørsmålet som vil bli stadig mer påtrengende i ukene som kommer er hvem som skal få tilgang til den statlige pengebingen og hvem som ikke får det. Slik vi skjønner det er mye av ansvaret for denne utvelgelsen delegert til bankene. Signalene fra regjeringen og Stortinget er ikke veldig tydelige. Det brukes begreper som at tiltakene skal være målretta, effektive og at de skal være retta mot levedyktige bedrifter.

Dette kan en tolke dit hen at bedrifter der sjansen er stor for at de ville gått konkurs uavhengig av situasjonen som nå er oppstått, skal ikke staten komme til unnsetning. Men denne grenseoppgangen blir alt annet enn enkel og vil temmelig sikkert skape betydelig frustrasjon hos dem som ikke får hjelp. Mange frykter for livsverket sitt, for familiebedriften som har eksistert i generasjoner og for ansatte som kanskje ikke har en jobb å gå tilbake til når dette en gang er over.

Pakken fra regjeringen som kom fredag retter seg spesielt mot gründere, oppstartsbedrifter og bedrifter som har blitt tvunget til å stenge ned som et tiltak for å hindre spredning av koronaviruset. Det er opplagt at staten har et særlig ansvar for bedrifter som bare fikk timer på seg til å stenge ned virksomheten da de strenge smittetiltakene ble iverksatt.

Men vi kan ikke forvente at staten klarer hjelpe alle. Tiltakene så langt koster rundt 315 milliarder kroner. I tillegg kommer den kontantstøtten utvalgte bedrifter skal få på toppen av dette. I tillegg venter store kostnader som kommuner og fylker har i dag og som de er helt avhengig av å få dekket fra staten.

Tiltakspakkene er viktige også ved at de gir et signal om at vi skal komme oss gjennom dette. Hvor smertegrensen går for hvor mye penger vi kan hente ut fra statskassa til krisetiltak er det neppe noen som sitter med fasiten på. Krisepakkene vi har sett til nå blir garantert ikke de siste. Vi er helt avhengig av at vi klarer få et stort flertall av bedriftene gjennom dette og på den måten få permitterte og arbeidsledige tilbake i jobb når denne krisen glir over.

Men vi må forsikre oss om at de enorme beløpene som nå settes inn brukes på riktig måte. Vi har rett og slett ikke råd til å feile på det.