Dommen over Møre og Romsdal fylkeskommunes økonomistyring er hard. Om budsjett og økonomiplan er laget slik at de ikke er egnet som styringsverktøy, er det ikke lett å sette rett kurs.

Om rapporteringen undervegs i tillegg er mangelfull eller kommer for langt på etterskudd, er det vanskelig å rette opp kursen i tide.

Når fylkeskommunen i tillegg ligger tungt i vannet med høy gjeld, små reserver på fond og svake økonomiske resultater er dette alvorlig. Sjøl et lite økonomisk uvær kan da senke skuta.

Fylkestinget i Møre og Romsdal behandlet mandag en rapport der budsjett- og økonomistyringen i fylkeskommunen er undersøkt. Vedtaket om å gjøre dette ble gjort alt i 2017, men behovet ble ytterligere understreket etter budsjettprosessen i fjor.

Da slo nyheten om et overskudd på over 300 millioner ned som en bombe, bare uker etter at politikerne hadde vedtatt smertefulle kutt på videregående skoler og økt ferjetakstene kraftig. Dette preger fortsatt forholdet mellom politikere og administrasjon, slik det også preget behandlingen av rapporten i går.

Kritikken i rapporten går blant annet på at økonomistyringen er vanskelig tilgjengelig for politikerne, involveringen er for svak, målene for mange, tidsfristene for korte og samarbeidet internt i avdelinger er for dårlig.

Politikerne har ansvar for å forvalte fellesskapets midler til det beste for innbyggere, næringsliv og samfunnsutvikling. Da må de også ha et faktagrunnlag for sine valg, som er både pålitelig og forståelig – også for menige politikere. Forstår de ikke fakta, handlingsalternativer eller mulige konsekvenser av vedtak, så er redskapene per definisjon for dårlige.

Her har det vært for dårlig i Møre og Romsdal fylkeskommune, og det må det rettes opp i. Administrasjonen må få en marsjordre som ikke er til å misforstå.

Så må også politikerne ta sin del av ansvaret. Det er flere enn en kaptein på denne skuta.

Dagens økonomistyringssystemer er ikke et påfunn fra en vrangvillig eller udugelig administrasjons side, men er langt på veg også politisk skapt, og er summen av lover, regler, reglement og årtier med politiske enkeltvedtak.

Vil man ha få styringsmål og enkle styringsdokumenter, så kan man ikke samtidig detaljstyre og forlange rapporter på den minste ting. Det avler uoversiktlige styringsredskaper, mindre manøvreringsrom og bidrar til det kaoset politikerne nå vil bort fra.

Skal man forenkle, så må det bygge på klar ansvarsfordeling og tillit – begge veger.