Effekten av koronavaksinene har begynt å vise seg også i Norge. Tallet på smittetilfeller blant eldre går ned. Det samme gjør antallet sjukehusinnleggelser og utbrudd på institusjoner for eldre.

Kunnskapen om vaksinenes virkning har også blitt større, og vi har bedre oversikt over framtidige vaksineleveranser.

Dette er ikke bare godt nytt, men også en god grunn til å evaluere strategien.

Folkehelseinstituttet er i ferd med å gjøre nettopp det. I lys av at vi har fått ny kunnskap og større sikkerhet for at vi i tide får de vaksinene vi trenger, vurderer instituttet en total revidering av vaksinestrategien.

Blant annet betyr dette at geografisk skjevfordeling av vaksiner igjen blir vurdert. En slik geografisk skjevfordeling kan bety at områder med stort smittetrykk og stor befolkningstetthet får en større andel av vaksinene.

I praksis kan det bety at de større byene og befolkningstunge områder på det sentrale Østlandet får gå foran. Motsatt vil tynt befolka utkantkommuner må stille seg lenger bak i køa.

Dette er et dilemma som helsemyndighetene til nå har løst med lik geografisk fordeling av vaksiner. Det er ikke tatt hensyn til hvor smittetrykket er størst eller hvor de samfunnsøkonomiske konsekvensene av smitteutbrudd slår tyngst inn.

Usikkerhet om hvordan vaksinene påvirker smittespredningen og rettferdighetshensyn har vært medvirkende til dette. Knapphet på vaksiner har gjort dette valget noe enklere så lenge det har handlet om å prioritere de aller mest sårbare eldre og helsepersonell.

Utbrudd av de mer smittsomme virusvariantene har etterhvert også blitt et argument for en slik «flat» geografisk fordeling, rett og slett fordi det er mer uforutsigbart hvor slike store utbrudd kommer.

Så langt har drøyt 260.000 fått første dose på landsplan. I Møre og Romsdal er tallet rundt 13.000. Målt mot folketall er dette bare marginalt færre enn Oslo, der både smittetrykk og nedstengingen har vært betydelig mer dramatisk enn her.

Vi har i dag mer kunnskap og mer forutsigbare leveranser av vaksiner enn da strategien ble lagt i desember. Nå trappes også tempoet gradvis opp og mindre sårbare grupper kommer fremst i køa. Det endrer forutsetningene.

Det betyr ikke at den nåværende strategien må vrakes. Konklusjonen kan like gjerne være at den må justeres eller at den beholdes.

Å holde fast på det som har vært uten å foreta en grundig ny vurdering, ville imidlertid være uforsvarlig.

Effekten på liv, helse og økonomi må til enhver tid være overordnet alle mulige andre hensyn.