Igjen innføres det svært inngripende nasjonale smitteverntiltak. Igjen må bedrifter i utsatte bransjer stenge dørene og permittere, også i områder med liten eller ingen smitte.

Mange av disse reagerer med både skuffelse og sinne. Det er det ikke så vanskelig å forstå.

Bedrifter som allerede sliter tungt, får nå en ny regning som regjeringa og Stortinget så langt ikke har vært villig til å dekke.

I arbeidsintensive bransjer er kostnadene knyttet til permittering av ansatte en betydelig belastning. Når et hotell eller en restaurant må stenge dørene fordi inntektene uteblir, er det store summer som går ut før Nav tar over lønnskostnadene.

Reiselivsnæringen har slåss for midlertidig å få redusert perioden med arbeidsgivers lønnsplikt.

I dag gjelder denne lønnsplikten i 10 dager. Enkelte bedrifter har nølt med å ta inn igjen permitterte ansatte i frykt for at de ville få disse kostnadene på nytt ved en ny nedstengning. Andre har tatt den risikoen.

Nå får de smellen. Nasjonal skjenkestopp, besøksbegrensninger og nye avstandsregler gjør at mange serverings- og overnattingssteder må permittere igjen. Bedrifter i bransjer som blir pålagt å stenge dørene, må gjøre det samme.

Forståelsen for at det kan være nødvendig med strenge smitteverntiltak fram til koronasmitten er slått ned med vaksiner, er fortsatt høy i Norge. Men visse ting må være på plass for at det skal forbli slik.

Først og fremst må det være et samsvar mellom behov for tiltakene og effekten av dem, altså en viss forholdsmessighet. Når like strenge tiltak innføres også i deler av landet der det ikke er noen smitte, kan det være vanskelig å se den sammenhengen.

Det betyr ikke nødvendigvis at den ikke er der. Føre-var-tiltak må være en del av strategien i en pandemibekjempelse. Særlig viktig er dette nå når vi har spredning av svært smittsomme virusmutasjoner som kan gi utbrudd også der det i dag er svært lavt smittetrykk.

Slike utbrudd får også nasjonale konsekvenser, blant annet på test- og intensivkapasitet.

En annen vesentlig ting som må være på plass for så sikre forståelsen er at belastningen blir rimelig fordelt. Når tiltakene rammer ulikt, må fellesskapet stille opp for å hjelpe de som tar den tyngste trøkken.

De som får den største smellen nå er de som har hatt det tyngst gjennom hele pandemien. Nå trengs det bedre og mer målretta tiltak mot disse. Kompensasjonsordninga som ligger i bunn holder ikke.

Staten bør også ta en større del av permitteringskostnadene.