Igjen aukar talet på barn som veks opp i fattigdom i Norge. 18 år etter at Kjell Magne Bondevik (KrF) si regjering la fram Fattigdomsmeldinga, har problemet berre blitt verre.
Berre i to av desse åra har andelen gått ned.
Talet på barn som lever i fattige familiar er nær enn dobla. I dag lever 115.000 barn i fattigdom i Norge. Det er ei utvikling som må uroe alle.
Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserte nyleg ein rapport som syner at også i 2019 auka gruppa av barn som lever i familiar med varig låg inntekt. No gjeld dette 11,7 prosent av alle barn i Norge.
Endå meir alvorleg kan det bli når statistikken etter koronapandemien blir gjort opp, slik Redd Barna fryktar.
Snart 20 år etter at Bondevik II-regjeringa la fram Fattigdomsmeldinga, og sette som mål å utrydde barnefattigdommen i Norge, er andelen barn som lever i fattigdom blitt meir enn dobla.
Denne Fattigdomsmeldinga frå 2002 står seg godt, både når det gjeld forklaringar og tiltak.
Foreldre som er arbeidslause eller har svak tilknyting til arbeidsmarknaden er den viktigaste forklaringa på kvifor barn veks opp i fattigdom. I tillegg kjem helseproblem eller låg utdanning.
Når fattigdomsproblemet har auka så mykje dei siste 20 år, er veksten i innvandring ei viktig årsak, nettopp fordi mange nye innvandrarar er overrepresenterte blant dei arbeidslause.
Det tar tid å bli integrerte i den norske arbeidsmarknaden: Tid, språkkunnskapar og kompetanse.
Men ikkje noko av dette er altså ny kunnskap.
Det vi veit om problemet med barnefattigdom i dag, det visste vi også i 2002.
Velferdsordningane som skal hjelpe barn i fattige familiar, er viktige sosiale sikkerheitsnett. Likevel kan dei aldri erstatte den økonomiske tryggleiken og verdien av samfunnsdeltakinga som yrkesaktiviteten gir.
235 familier i Ålesund får etterbetaling
Arbeid er grunnlaget for velferd, både for den enkelte og for samfunnet, og samstundes det som mest effektivt motverkar og reduserer barnefattigdom.
Ein økonomisk politikk som gir høg sysselsetting er altså det viktigaste.
Så må vi ha målretta tiltak for dei som treng det mest.
I januar satt «Kristina» med 130 kroner på konto og ett brød på benken – og to små barn å forsørge.
For den delen av innvandrarbefolkninga dette gjeld, må vi satse meir på integrering, opplæring i norsk og yrkeskvalifisering. Unge som fell ut av vidaregåande skule, må få meir hjelp til å skaffe seg eit fotfeste. Dei som har varige helseproblem, må få hjelp til omskulering eller tilrettelagt arbeid.
Vi har svara. Vi gjer berre for lite av det som må til.