Politikerne i Ålesund står overfor et nesten umulig valg når de skal spikre neste års budsjett. En bunnskrapt kasse og en ryggsekk med vekten av gammel moro krever tøffe kutt.

Kutter de nok til unngå statlig styring, må de skjære i tilbudet i skole og omsorg.

Er de for forsiktige med sparekniven, kan Robek-lista bli neste. Da vil de slite med å investere i nødvendig omstilling, blant annet i eldreomsorgen. I så fall skyver de problemene foran seg.

Ålesund kommune bruker fortsatt mer penger enn den har. Samlet merforbruk de to siste årene er på over 141 millioner kroner, og disposisjonsfondene er bunnskrapt.

Da hjelper det lite at kommunen treffer blink på budsjettet i år.

Regelverket er nådeløst. 141 millioner i gammel moro må dekkes inn i løpet av neste år. Dessuten må det legges penger på bok igjen. En liten renteøkning eller en svikt i inntektene er umulig å takle uten reserver.

Forslaget fra administrasjonen nå er 255 millioner i kutt neste år. Det er ikke småpenger for en kommune som i fjor kutta til beinet.

Nå må det kuttes i bein.

I år har skolene «kommet unna» med naturlig avgang og vakanser. Det blir ikke like lett i en ny runde. Og de fleste husker vel forslaget om å kutte over 80 omsorgsplasser. Politikerne har ennå ikke noe klart alternativ til dette på kort sikt.

Kommunens akutte problemer er alvorlige nok. Skal de styre unna Robek-lista må de unngå et underskudd på mer enn 25 millioner kroner og kvitte seg med ryggsekken med gammel moro.

Snubler kommunen på en av disse, er Robek-lista neste.

Selv om kommunen klarer begge hindrene, står nye i kø. Fremdeles mangler en buffer til å takle økonomiske svingninger. Og enda verre: Den mangler handlingsrom til å møte et stigende omsorgsbehov for et økende antall eldre.

Det er noe av grunnen for at administrasjonen mener kommunen bør hente ut 255 millioner i kutt allerede neste år.

Flere politikere tror nå at Robek er neste. Det er likevel ikke det verste. Uten økonomisk handlingsrom får kommunen også problemer med å bygge solide trinn i den nederste enden av omsorgstrappa.

I så fall blir Ålesund kommune låst til et langt høyere forbruk på omsorg enn tilsvarende kommuner, samtidig som den gir et dårligere tilbud til alle som ønsker å bo hjemme så lenge det er forsvarlig.

Politikernes valg framstår nesten som umulig. Å la være å velge er imidlertid også et valg – det verste.