Erna Solberg (H) sier neste uke takk for seg etter åtte år som statsminister. Det skjer etter at hun har lagt fram forslaget til statsbudsjett for neste år.

Av alle hennes budsjettforslag blir dette det som betyr minst.

For fra nå av er det debattene om Jonas Gahr Støres (Ap) budsjett og politiske retning som teller. Den bør handle om langt mer enn reversering av Solberg-regjeringens skattekutt og reformer.

Nå er det ikke så mye en ny regjering rekker å gjøre med den avtroppende regjeringens siste budsjett. Noen avtrykk må de imidlertid klare å sette når den nye regjeringen legger fram sin tilleggsproposisjon.

De må være tydelige og sette en klar retning.

Lekkasjene fra forhandlingene i Hurdal mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet har så langt vært få, men noe veit vi.

Forslaget om full momskompensasjon til frivillige lag og organisasjoner er sikker. Det samme gjelder økt fagforenings- og pendlerfradrag, en tilslutning til forslaget om ny petroleumsskatt og lettelser i strømkostnadene.

Støres mannskap vil også ha problemer med å komme seg unna å gi mer til kommuner og fylkeskommuner enn det som ligger i den avtroppende regjeringens budsjettforslag. På ett eller annet vis bør det også ligge noe på kutt i barnehage- og SFO-kostnader.

I tillegg vil tilleggsproposisjonen inneholde noen godbiter til SV.

Tilleggsproposisjonen er likevel ikke det viktigste dokumentet vi har i vente fra den nye regjeringen. Da betyr det mye mer hva som kommer ut fra forhandlingene i Hurdal i form av en regjeringserklæring.

Her skal både valgløfter innfris og en ny retning for Norge pekes ut.

Det er ikke nødvendigvis to sider av samme sak.

Før dette regjeringsskiftet har vi hatt en valgkamp som i stor grad har vært preget av motstand mot allerede gjennomførte tiltak. Regionreformen skal minst to hakk tilbake, nedlagte politistasjoner skal gjenopprettes og skatteskruen skal strammes til for dem som har mest å rutte med.

Så skal bøndene få mer, og nye lærerskolestudenter skal slippe firerkravet.

Dette er ingen retning for å utvikle Norge.

Det er ingen reverserings-minister Norge trenger.

Dette er ingen retning for hvordan Norge skal møte de virkelig store utfordringene: Klima, sikkerhet og demografi.

Her ligger Støres største utfordring. Svarer ikke regjeringserklæringen godt og tydelig på disse utfordringene, vil det ikke bare bli vanskelig å manøvrere i Stortinget.

Historiens og velgernes dom kan også bli nådeløs.