Bare litt over en måned etter konstitueringa av Stortinget er det fullt spetakkel om hvem som skal ha rollen som stortingspresident. Arbeiderpartiet har ikke hatt noen heldig hånd her.

Tvert imot viser siste runde at partiet sliter med gamle sår.

Stridsøksa fra oppgjøret med Trond Giskes posisjon i partiet i kjølvannet av «metoo» er definitivt ikke begravd, men i beste fall bare bare gjemt unna i et skap. Nå svinges den igjen.

Stortingspresidenten er den nest høyest rangerte personen i vårt konstitusjonelle system, nest etter Kongen. Selv om dette er en rolle som vanlige folk kanskje ikke hefter seg mest med i det daglige, så er det altså en svært viktig posisjon.

Derfor skulle man forvente at den ble behandlet deretter.

Både den som innsettes i denne posisjonen og den som setter vedkommende inn der, bør vise særlig varsomhet. Om ikke annet så av hensyn til Stortingets verdighet og omdømme og vanlige folks tillit til politikerne.

Onsdag var dominerte to saker omtalen av Stortingets fremste representant. Advokat Jon Kristian Elden rykker ut og forteller at hans klient Eva Kristin Hansen (Ap) har trukket seg på feil grunnlag siden hun ikke personlig er mistenkt i politiets etterforskning i pendlerboligsakene.

Han mener at hun burde beholdt vervet. Hansen sier selv at hun i praksis både ble tvunget til både å beklage og ble avsatt som stortingspresident. Elden mente at Stortinget burde vente med å velge en ny.

Så langt Stortingets avgåtte president. På innbytterbenken er det ikke særlig mye bedre. Her brøt det ut åpen strid, og frontene er langt på veg de samme som i striden rundt Giske-saken.

Her ble Ap-veteran Sverre Myrli vraket som kandidat til vervet og vippes ut av sin nåværende rolle i presidentskapet.

I stedet går partiet inn for Masud Gharahkhani som ny presidentkandidat. Myrli valgte å ta denne vrakingen ut i åpent landskap, eller mer bestemt sagt med pressen i Vandrehallen. Han kaller behandlingen uverdig.

Nå må det selvsagt være opp til ethvert parti å velge sine kandidater til ulike verv. Ingen kan ha klippekort på posisjoner. Når en kabal skal legges og mange hensyn skal tas, er det heller ikke mulig å gjøre alle til lags.

Her er det derimot lite tvil om at det ligger rå maktkamp bak.

Man kan hevde at det er Aps problem at det sliter med «indre demoner». Når posisjonen som Stortingspresident blir advokatmat og gjenstand for ryktespredning om et kjærlighetsforhold et kvart århundre tilbake i tid, tærer det på vanlige folks tillit til Stortinget.

Det er noe helt annet.