I en rapport som mandag ble levert presidentskapet ber de Stortinget om hjemmel til en såkalt absolutt innsynsrett. Det de i realiteten ber om er at en mer enn ti år gammel dragkamp mellom e- tjenesten og EOS-utvalget tar slutt.
Vi håper flertallet på Stortinget gjør som EOS-utvalget ber om. Men vi er slett ikke sikre på at det blir resultatet.
Stortingets kontrollorgan for de hemmelige tjenestene oppsto som et resultat av at Lund-kommisjonene midt på 1990-tallet avslørte at de hemmelige tjenestene i etterkrigstiden hadde drevet en omfattende ulovlig overvåking av norske borgere. Det førte til opprettelsen av EOS-utvalget slik at Stortinget selv kunne føre en langt tettere kontroll med hva de hemmelige tjeneste drev med.
Resultatet er blitt at utvalget fører en omfattende kontroll med Politiets sikkerhetstjeneste (PST), men har langt større begrensninger i den kontrollen de kan føre med e-tjenesten. I praksis er det e- tjenesten selv som bestemmer hva EOS-utvalget skal få innsyn i og ikke. Bakgrunnen for at saken nå kommer opp er avsløringene om et stort kildearkiv e-tjenesten inntil nylig hadde stående på Havnelageret i Oslo. Et arkiv EOS-utvalget aldri hadde hatt noen inspeksjon av. Nå har utvalget vært der på besøk, men fikk kun se sladdede versjoner av mappene e-tjenesten hadde lagret der.
Nå er det ingen grunn til å tro at dette arkivet er noen overvåkingsskandale, selv om EOS-utvalget har merknader til omfanget av informasjon om norske borgere som er innhentet. Det som er interessant er at EOS-utvalget ser ut til å ville bruke denne saken som en brekkstang overfor Stortinget for å øke sitt eget innsyn i det som e-tjenesten driver med. De vil ha slutt på at e-tjenesten selv langt på veg bestemmer hva EOS-utvalget skal få se.
I en tid der vi har terrortrusselen hengende over oss, samtidig med at vi i økende grad sender norske soldater på oppdrag i utlandet, trenger vi helt åpenbart en effektiv e-tjeneste. Samtidig har blant annet dokumenter fra varsleren Edvard Snowden vist oss at e-tjenestene rundt i verden driver et omfattende arbeid med å kartlegge enkeltpersoner, samtidig som de deler informasjon seg imellom. Problemene oppstår dersom e-tjenestene, som er underlagt en svakere demokratrisk kontroll enn de nasjonale sikkerhetsmyndighetene, har tilgang til informasjon slik at de i praksis driver en overvåking som egentlig hører hjemme hos de nasjonale sikkerhetsmyndigheten, som i Norge er PST.
Vi har ingen grunn til å tro at e-tjenesten i dag driver en virksomhet på kanten av loven. Av den grunn burde de heller ikke frykte EOS-utvalgets ønske om mer innsyn i hva de driver med. Vi håper Stortinget våger gi utvalget dette mandatet.
