Offentlige midler skal forvaltes med nøysomhet og ærefrykt. Penger som er tatt inn i skatt, skal det ikke sløses med.

Alle som skal levere offentlig finansierte velferdstjenester, må derfor finne seg i sterk folkevalgt styring og kontroll.

Aktørene må møte klare krav til kvalitet, seriøsitet og effektivitet. Om leverandøren er privat eller offentlig bør spille en mindre rolle.

Regjeringen har satt ned et ekspertutvalg som skal finne ut hvordan den kan bli kvitt kommersielle aktører i velferdssektoren. Målet er å kraftig redusere omfanget av private.

Barnehager, skoler, barnevern og eldreomsorg står øverst på kommunalminister Sigbjørn Gjelsviks (Sp) «fyliste».

Det er særlig private konsern regjeringen vil til livs.

I dag går rundt halvparten av alle barnehagebarn i en privat barnehage. Av disse barnehagene går en knapp tredel med underskudd. For de andre er samla overskudd på en drøy milliard.

Av dette tar eierne ut rundt 100 millioner i utbytte.

Resten av overskuddet blir igjen til videre drift og utvikling. Så har vi noen eksempler på at eiere har solgt seg ut med store gevinster, men disse pengene kommer ikke fra offentlige kasser.

I regjeringens matematikk er utbytte tapte penger. De skulle heller skulle blitt værende i barnehagene — ikke til «store kommersielle eiere» i følge Gjelsvik.

Men her svikter altså ministerens mattekunnskap.

En krone ut av kommunekassa tapper den med en krone, uansett om den går til en privat eller en offentlig driver.

En krone ut av kommunekassa tapper den med en krone, uansett om den går til en privat eller en offentlig driver. Kommunen har ikke tapt ett eneste øre på at driveren går med overskudd forutsatt at kvalitet og omfang på tjenesten er likt.

Det offentlige kan også stille krav til ansattes arbeidsvilkår og lignende.

Kjernen i det offentlige velferdstilbudet skal selvsagt være under solid folkevalgt og demokratisk styring og kontroll, også når driverne er private.

Det finnes eksempler på at noen utnytter ordninger, misbruker tillit og leverer tjenester med undermåls kvalitet.

Eksemplene på at private har bidratt til å løse viktige samfunnsoppgaver raskere og billigere er likevel flere. Stoltenberg-regjeringens barnehagesatsing, venteliste-kutt ved sjukehusa og rask mobilisering av nye flyktningmottak er noen av dem.

Vi skal ikke tillate misbruk av offentlige midler. Vi bør heller ikke tillate at bruken av private tilbydere bidrar til å skape nye forskjeller i velferdstilbudet.

Men dette handler om kvaliteten på den folkevalgte kontrollen.

Ikke om noen tjener penger på å levere tjenestene.