Norge eksporterte i fjor rett i overkant av en million tonn oppdrettslaks. Kun 16 prosent av laksen ble bearbeida her i landet, viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Resten ble sendt ut av landet som rund fisk eller som filet. Norge har endt opp som råvareleverandør, og det i en næring som er utpekt som den som skal bli vår viktigste eksportnæringen i framtiden.

Slik taper vi tusenvis av arbeidsplasser og en betydelig verdiskapning langs kysten. Polen er nå det enkeltlandet som importerer mest norske laks. De kjøpte i fjor mer enn 150.000 tonn. Polen har de siste årene bygget opp en betydelig industri som baserer seg på å foredle norsk laks og selge den på det europeiske markedet.

Fra før vet vi at det både i Sverige og Danmark er bygget opp en industri for røyking av norsk laks. Det de tre landene har til felles er at de kan videreselge laksen til EU-markedet uten toll.

Dette er noe av prisen Norge betaler for å stå utenfor EU-samarbeidet. EØS-avtalen gir oss ikke muligheter til å få solgt bearbeida produkter på EU-markedet uten en betydelig toll. Grensen går i dag ved filetering av fisken dersom en skal selge tollfritt til vårt klart største marked. Mens forbrukerne i stadig større grad etterspør ferdigprodukter, kommer det 10 prosent toll på en laksefilet i det øyeblikket den blir saltet eller marinert.

Resultatet av dette er at de store aktørene innen laksenæringen bygger opp egne fabrikker i EU. Mowi har bygget en stor fabrikk i Polen. Lerøy har fabrikker i både Nederland, Frankrike og Spania der de bearbeider norsk laks.

I andre sammenhenger hadde dette blitt sett på som en industripolitisk fallitt. Tilknyttet koronapandemien har det kommet en debatt om økt norsk produksjon av varer og tjenester. Hvordan vi kan få til en større verdiskapning av de store ressursene vi har i havet må være en del av den debatten.

Det vil tvinge fram noen ubehagelige politisk valg, særlig i forholdet mellom fisk og landbruk. Men de debattene må vi våge å ta. Det er ikke framtidsrettet at vi skal fortsette med å sende store mengder laks og villfisk til bearbeiding i våre naboland og i EU.

Det betyr ikke at vi skal legge ned norsk landbruk, men en må gjøre noe med balansen mellom muligheten fiskeri- og oppdrettsnæringen representerer, og landbrukets behov for tollbeskyttelse.