Ingen personer skal utsettes for tvangsbehandling, med mindre man har mistet evnen til samtykke. Dette viktige menneskerettslige prinsippet skal fortsatt gjelde. Et utvalg mener imidlertid at vilkårene for «samtykkekompetanse» bør mykes opp. Det er det gode grunner for. Utvalget, som ble opprettet av regjeringen i fjor, la fram sine anbefalinger før helga.
Tragedien på Kongsberg satte fart i debatten om tvang innen psykisk helsevern. Gjerningsmannen takket nei til psykisk behandling, og noen år seinere drepte han fem personer.
I utgangspunktet har alle mennesker «samtykkekompetanse». Det vil si at man kan bestemme over egen behandling, om man vil ta imot eller ikke. Samtidig har staten plikt til å ivareta retten til helse når en selv ikke er i stand til å vurdere behovet. Her handler det om å finne den rette balansen. De siste åra er det flere som har reist spørsmål ved om det er blitt for vanskelig å bruke tvang overfor sjuke som kan være voldelige.
Da helsevernloven ble endret i 2017, var formålet å øke pasientenes rettssikkerhet og selvbestemmelse. Intensjonen var den beste, men ekspertutvalget mener det ble gitt for lite opplæring i å vurdere pasientens samtykkekompetanse. En konsekvens av dette, er at pårørende har fått økt belastning, og det var aldri meningen.
I reportasjen «Marte kan være farlig for mamma» fortalte Sunnmørsposten, for et par år siden, om ei ung kvinne som kunne bli farlig for både seg selv og andre. Når «Marte» takket nei til behandling, var det ingenting helsevesenet kunne gjøre, selv om hun åpenbart trengte hjelp. Mora måtte kjempe videre alene for sin rusmisbrukende datter. Det er mange foreldre som har kjempet en ensom kamp for sine behandlingstrengende barn. Derfor er det positivt at utvalget legger vekt på å styrke involveringen av både pårørende og brukerne selv. Rapporten har fått navnet «Bedre beslutninger, bedre behandling», og skal nå ut på høring.
Det nytter lite å lempe på krava til tvangsbehandling, hvis det ikke finnes nok behandlingsplasser. Mangeårig nedbygging av døgnplasser i psykisk helsevern, har ført til stort press på de få langtidsplassene som er igjen. Paradoksalt nok kan psykisk sjuke pasienter få mindre frihet når det ikke er lov til å bruke tvang. Siden det ikke er lov til å bruke tvang i tilrettelagte boliger, er det mange som blir låst inne på sjukehus. Et bedre alternativ for noen vil være «sikkerhetshjem» der pasienter kan få langvarig behandling, samtidig som man ivaretar samfunnets behov for vern og sikkerhet.
Det er mange foreldre som har kjempet en ensom kamp for sine behandlingstrengende barn
